Landslagshopper avslører nye detaljer i hoppskandalen.

HOLMENKOLLEN (TV 2): Landslagshopper Kristoffer Eriksen Sundal har hatt en vanskelig tid etter hoppskandalen i VM. For første gang forteller han om hvordan han har opplevd dramaet fra innsiden. 

Sundal har vokst opp på Oslo vest. Fra stua hjemme ved Gressbanen ser han rett opp på nasjonalikonet i Holmenkollåsen. 

Derfor føles det naturlig å møte TV 2 der oppe til et intervju. 

Det er her han både har hatt sine beste stunder – og sin absolutt verste dag i karrieren. 

– Mange spør hvordan jeg har hatt det den siste tiden. Sannheten er at jeg har følt meg som en karakter i advokatserien «Suits», smiler Sundal.

Livet det siste halve året har nemlig handlet like mye om advokater, avhør, og gransking som om trening. 

Og: 

Forrige uke ble han endelig frikjent etter en fem måneders lang etterforskning, der det ble antydet at han, i likhet med flere på laget, hadde hoppet med ulovlig hoppdress under Ski-VM. 

Eriksen Sundal trodde at han bare skulle føle på lettelse å glede av å ha blitt renvasket. 

Men sånn ble det ikke. 

– Det var egentlig litt mindre deilig enn jeg hadde sett for meg for et par måneder siden, sier han. 

Det er mange grunner til at han føler det sånn. 

Én av dem er at det er først nå han faktisk kan fortelle om tiden etter storbakkerennet i Granåsen den 8. mars. 

Fram til nå har han hatt munnkurv. 

FIS´ sine retningslinjer krever at saksbehandlingen skal være konfidensiell. Men nå kan han endelig fortelle fritt om hvordan han opplevde den såkalte hoppskandalen fra innsiden. 

Sundal selv ble disket i det siste VM-rennet. 

– Jeg føler kontrollen var uvant streng den dagen, forteller han. 

Den samme dressen hadde blitt kontrollert både før og etter kvaliken tidligere på dagen. Da fant de ingen feil. Og det var heller ikke gjort noen endringer på den etterpå. 

Likevel måtte han inn til ny kontroll etter første omgang. 

– Jeg opplevde det litt sånn at holdningen var at «vi måler til vi finner noe». 

Kontrolløren måler beinet til å være 73 centimeter. Etter reglene skal Sundal ha 75 centimeter lange bein. 

Dermed blir han diskvalifisert. 

Slukøret går han tilbake i garderoben. På det tidspunktet aner han ikke at det sirkulerer en video på X med et skjult opptak av landslagstrener Magnus Brevig og syer Adrian Livelten. 

– Det var først da jeg var ferdig å hoppe at jeg begynte å høre rykter om en video. Men det er alltid masse rykter internt i hoppmiljøet, så jeg tenkte ikke så mye over det. 

Sundal går etter hvert ned til sletta igjen når rennet skal avgjøres.

– Jeg husker at jeg gratulerte de som var på pallen med medaljer. 

Deretter går han tilbake i garderoben og pakker bagen. Først når han går ut igjen skjønner han at noe ikke er som det skal. 

Medaljeseremonien er satt på vent. Og ingen forstår hva som tar tid. Men flere i støtteapparatet virker stresset. 

– Når jeg går ut så ser jeg at det bare går masse folk i alle retninger, og de forsvinner inn på et rom i etasjen under der vi skifter, sier han. 

Plutselig er stemningen helt snudd i det vanligvis gemyttlige team-området. 

– Da er det er noen utlendinger som roper både det ene og det andre i min retning. 

– Hva er det de roper? 

– De roper «fucking cheaters» og «hope you’re proud of yourself» litt sånn i forbifarten. Og dette var før noe var ute offentlig. 

Sundal går deretter til utøvernes egen kafé. 

 – Jeg sitter i kafeen og spiser sjokkis. Jeg er mest skuffa over min egen innsats, men jeg skjønner at her har det har skjedd noe. Men jeg vet ikke hva. 

Men så dukker renndirektør Sandro Pertile opp på TV-skjermen i kafeen. Han forteller med alvorlig mine at Marius Lindvik og Johann André Forfang er disket på grunn av manipulering av hoppdressene. 

– Først da skjønner jeg at det har vært noe, og ser omsider videoen på X. 

Etter dette handler alt om å komme seg så raskt som mulig tilbake på hotellet. Utenfor har norsk presse beleiret inngangen. På vei inn takker han høflig nei til et intervju med TV 2. 

– Jeg tror jeg står over. Jeg vet ingenting, sier Sundal til TV 2 før han entrer hotellet. 

Inne i resepsjonen får han nye nedsettende kommentarer fra utenlandske konkurrenter. 

Så går han rett på rommet og venter på romkamerat Marius Lindvik. 

– Han kom på rommet ganske lenge etter meg. Når du har bodd på rom sammen i tre, fire år, så begynner du å kjenne folk godt. 

Og det var ikke den «gode gamle» Lindvik som kom inn døra. 

– De øyene hans da han kom inn der fortalte meg at her skal jeg bare foreslå en restaurant vi skal spise på for å feire ham og VM-gullene. Så får vi ta alt det andre seinere. 

– Så det var ikke noe snakk om detaljer rundt hoppdressen, eller det som stod i media den kvelden? 

– Nei. Da var det bare om å komme seg ut av hotellet via bakveien. Det var det jeg tenkte på, for han så jo helt knust ut. 

Dagen derpå var både Sundal og Lindvik slitne. Utpå ettermiddagen holdt sportssjef Jan Erik Aalbu en pressekonferanse der han innrømmet at Norge bevisst hadde jukset. Og prøvd å lure systemet. 

– Hvordan reagerte du på det? 

– For å være helt ærlig var jeg ganske sliten den dagen, og fortsatt lei meg etter det dårlige mesterskapet jeg hadde hatt. Så det tok liksom litt tid for meg å adressere det som hadde skjedd. 

For Sundal ble det rett og slett for mye ta innover seg samtidig – hans egen skuffelse kombinert med den raskt voksende hoppskandalen. 

– Det setter jeg pris på den dag i dag at jeg turte å sette det litt på vent i to-tre dager. For jeg trodde jo det skulle gå fint ut sesongen med meg.

Men der skulle han ta grundig feil. 

For fem dager senere ble han selv dratt rett inn i dragsuget av en sak som eskalerte dag for dag i medier over hele Europa. 

Og den 13. mars vil for alltid bli en dag han aldri kommer til å glemme. 

– Jeg holdt på å forsove meg til treninga den dagen, men pappa vekket meg akkurat i tide. 

Dagen før hadde Johann André Forfang og Marius Lindvik blitt suspendert av Det internasjonale skiforbundet (FIS) etter disken i VM. 

Men Sundal Eriksen og resten av det norske landslaget gjorde seg klar for å avslutte sesongen med stil. 

Da han landet etter sitt første treningshopp i Kollen kom en journalist fra NRK bort til ham i skifteområdet. 

– Jeg husker ikke helt, men jeg mener han spurte «hva gjør du egentlig her?», sier Sundal med et oppgitt blikk. 

For samtidig som han hoppet hadde FIS holdt en pressekonferanse der de offentliggjorde at han sammen med hele VM-laget nå var suspendert. 

Mistanken var at alle de norske hoppdressene var manipulerte under VM. 

Sundal og de andre lagkompisene visste ingenting om dette før treningen startet. 

– Jeg tenkte først at det hele var en misforståelse. Men da jeg så at folk fra støtteapparatet vårt kom løpende mot meg, så så jeg på ansiktene deres at det var noe alvorlig som hadde skjedd, forteller han. 

Først da han kom inn i garderoben kunne han åpne telefonen sin. Der lå det en mail fra FIS om at han var suspendert. Den var sendt mens han var på vei opp i tårnet for å hoppe. 

– Det var ganske kaotisk, men til slutt forlot jeg bakken. Pappa kjørte meg hjem. 

Eriksen Sundal var plutselig uønsket i hoppbakken der han har hatt sine beste øyeblikk i livet. 

De neste dagene og ukene ble utfordrende. Han kjente på håpløshet og urettferdighet. Men kunne ikke gjøre noe. 

Han ville rope ut, snakke i media, bedyre sin uskyld. Men i brevet fra FIS lå det en klar advarsel. 

Det var strengt forbudt å snakke om saken i media. 

Fra Skiforbundet var rådet klart. Ingen kunne hindre hopperne å prate med journalister, men de anbefalte dem ikke å gjøre det. 

Sammen ble alle på laget enige om å holde helt kjeft. De ønsket ikke å risikere ytterligere straff. 

– Samtidig opplevde jeg at folk i FIS snakket om saken. Overfor NRK hadde FIS-sjefen bekreftet at de hadde funnet bevis for at også min dress var manipulert, sier han. 

Granskingen har vist at disse påstandene ikke stemmer. Det gjør Sundal opprørt. 

– Du sitter og ser på en løgn som serveres rett opp i ansiktet ditt på skjermen. Du vet at det ikke stemmer, men får ikke gjort noe med det. Det håper jeg folk skjønner føles urettferdig. 

– Hva tenker du om rettssikkerheten dere hadde i denne prosessen? 

– Jeg vet ikke om jeg skal kalle det rettssikkerhet en gang. Det har vært null. Det er i alle fall sånn det føles. 

Advokaten til Sundal slo tidlig fast at FIS ikke hadde grunnlag for suspensjonen.

Men selv om de jobbet på spreng for å få omgjort avgjørelsen, så stod FIS på sitt. Ifølge Sundal fikk de aldri svar på det de spurte om. 

– Jeg er ikke noen ekspert på advokatbrev, men det så ikke ut som noen ordentlige svar for meg. På godt norsk heter det vel «tåkesvar», smiler han. 

Etter hvert ble det mer og mer «tåkete» i hodet til Sundal også. 

Saken gikk rett og slett på helsa løs de første ukene. 

– Den første uka ble brukt til å ligge i senga. Fordi jeg ikke fikk sove om nettene. Hodet bare gikk, gikk, og gikk. Så jeg sov jo aldri. Til slutt blir man skikkelig sliten. 

– Hvor mange dager i strekk pågikk dette? 

– I hvert fall tre dager i strekk etter episoden i Holmenkollen. Så blir du så trøtt at du sover en natt, og så er det på igjen med tre nye dager uten søvn. 

Sundal forteller at søvnløsheten strakte seg over en periode på rundt to uker. 

– Man blir helt «zombie». Det funker ikke i det hele tatt, og det var sikkert ikke så kult å være rundt meg for familie og venner, sier han. 

– Jeg var helt lysegrønn i huden, lei meg på en måte. Og sint. 

Etter 14 dager med søvnproblemer innså han at sesongen uansett var over. FIS ville ikke oppheve suspensjonen så lenge verdenscupen varte. 

Da bestemte han seg å ta helt pause fra alt som har med idretten å gjøre. 

– Løsningen ble at jeg kom meg litt mer ut. Jeg dro på hytta og brukte mye tid med kompiser. Det hjalp veldig. Det var sunt for både kropp og sjel, sier han. 

Men i den avstanden han måtte skape til hoppsporten, så begynte han også å tvile på om han ville fortsette idrettskarrieren. 

Tankene om å legge opp har vært til stede de siste fem månedene. 

– For å være ærlig så har jeg tenkt på det i hvert fall. Om dette sirkuset hoppsporten nå er blitt, er noe jeg fortsatt vil være en del av, sier han. 

– Den genuine gleden ved å hoppe på ski får seg et skår hvis det skal handle mer om å bekymre seg over utstyret, enn det å hoppe langt og pent på ski. 

Han beskriver en typisk situasjon der slike tanker dukker opp. 

– Man tenker fort på det når man sitter med en halvveis kald kaffe og ser på hopprenn fra Planica på TV-en, og egentlig bare «hater livet». Jeg følte meg overkjørt og dårlig behandlet, og da tenker du jo fort tanken. 

Siden mai har han stort sett fått gjort det han skal av grunntrening. Og i Courchevel for to uker siden var han tilbake i konkurranse. 

Og selv om vinterens opplevelser fortsatt preger ham, så sitter smilet også løst hos gutten fra Oslo vest.

– Jeg var jo på trening for to timer siden, så jeg skal ikke gi meg helt ennå. men jeg kan ikke garantere noe, smiler han. 

– Mener du med det seriøst? 

– Jeg kan aldri garantere noe. Alt skal skje, men jeg er veldig motivert for å være med i OL til vinteren. Det er mange år siden jeg begynte å drømme om å ta gull i OL i 2026. 

– Den drømmen lever fortsatt.