Da Champions League-toget gikk fra stasjonen i går, så det lenge ut til at Bodø/Glimt ville bli stående igjen på perrongen med null poeng og luen i hånden.
At savnet av nøkkelspillere og stundens alvor ble for stort.
I stedet for var det – i det gjeveste selskapet – i fotballmilliardærenes lekegrind – reservene som skrev historie for Bodø/Glimt.
– Det er ikke bare å reise rundt i Europa, sa Kjetil Knutsen etter kampen.
Det er jeg helt enig i.
Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg vet hvilke forventninger som rådet før kampen ute i de tusen hjem.
Men jeg mistenker at en del tenkte at dette var en kamp hvor Bodø/Glimt burde/måtte/skulle ta poeng – og kanskje til og med alle tre.
Men jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvor hinsides vanskelig det er å få med seg noe som helst på bortebane i Europa.
Før gårsdagens kamp, sto Glimt med 3 seiere på 22 gruppespillkamper i Europa.
En seiersprosent på 13 %!
Og det har vært i Conference League og Europa League.
Nå er det Champions League som gjelder, og her er jeg bastant på at hvert poeng bør feires som en triumf, spesielt på bortebane.
Noen som definitivt feiret Glimt sitt ene poeng, var klubbens økonomiansvarlige, i full visshet om at hvert eneste poeng klubben tar i Champions League gir 8.2 millioner kroner i direkte prestasjonsbonus fra Uefa.
På 0-2 fryktet jeg et mageplask i de store guttenes badedam. For selv om Glimt reddet et sterkt poeng, var flere spillere langt unna sitt beste.
Aleesami slet som Bjørkan-vikar, Auklend så ut som en lettvekter på midtbanen og Jørgensen var så anonym at Glimt i praksis så ut til å spille med en mann mindre i deler av førsteomgangen.
Man skulle jo tro at når Glimt skulle score sine første mål og ta sitt første poeng noensinne i Champions League, at det var stjernene som skulle gjøre det, men historien ville det annerledes.
Det er ikke lenge siden Daniel Bassi var så langt ute på benken at han knapt fikk lov å være med på bortekamper.
Han kom inn til pause med den energien og snerten som Jørgensen manglet, og skaffet først straffe, før han tok ansvar med en scoring etter at Høgh skuslet bort muligheten fra straffemerket.
Men når historien om Bodø/Glimt sin debut i Champions League skal fortelles er det ett øyeblikk som trumfer alt.
For hvor var du da Sondre Brunstad Fet sekunder før full tid, helt utav det blå dro frem sin indre Zinédine Zidane og banket ballen på hel volley via tverrliggeren? Med venstre!
Den evig undervurderte, og til tider bortglemte, Brunstad Fet ble helten med karrierens desidert vakreste mål.
Neste kamp er hjemme på Aspmyra, men selv da er alt annet enn null poeng en triumf. For da er det regjerende Europa League-mester Tottenham som venter, det laget som mer enn noen totalt har nøytralisert Bodø/Glimt på eget kunstgress.
Måten de fikk Glimt til å se ut som juniorer i duellspillet under Europa League-semifinalen i vår var en aha-opplevelse for hele klubben, og førte til at de tok tak i måten de trener på, både på treningsfeltet og på styrkerommet.
Foto: Marius Simensen / BILDBYRÅN
Og der ligger kanskje det viktigste utbyttet for Glimt i den første av forhåpentligvis flere sesonger på rad i Champions League.
Muligheten til å hente referanser, og evnen til å lære.
Av de aller beste.

