FFK-spissens skademareritt: – Måtte lære å gå på nytt

Holmlia-gutten smiler tappert der han ligger på sofaen i sin nye leilighet. 

– Dere skulle sett meg rett etter operasjonen. Da greide jeg ikke å gå eller reise meg, sier han og ler. 

Han viser oss et bilde av hvordan han brukte barnevogna til sin nyfødte datter, Alessa, som gåstol. 

Galgenhumoren var det første som kom tilbake hos den blide Oslo-gutten.

Og han har bitt i seg skuffelsen over at han ikke kunne bidra som han ønsket for FFK etter overgangen fra Kåffa i sommer.

For det som skjedde rett i forkant av den forrige landslagspausen ble mer dramatisk enn man skulle forestille seg. 

For hvordan havner man egentlig på akutten med en slitasjeskade som prolaps? 

– Jeg har slitt litt med stivhet i ryggen innimellom. Og da har min medisin vært å gå tur med hunden min, og smøre ryggen litt. 

Nuñez var godt i gang i plankebyen med to mål på fire kamper. Han gledet seg til en ny kamp. 

Derfor ignorerte han først symptomene han kjente i dagen før kampen mot HamKam i starten av oktober. 

– Det startet med at ryggen stivnet bitte litt på trening. Men treningen gikk fint, og da jeg var på vei hjem kjentes alt ok ut, forteller han. 

– Men så merket jeg at det begynte å hogge litt i setemuskulaturen. 

Han tøyde, og gjorde det han kunne for å varme og myke musklene opp. 

– Men det ble bare verre. Så tenkte jeg at jeg skulle hente niesen min på togstasjonen, og gå med henne hjem igjen. Men det var også bare veldig vondt.

Smertene eskalerte. Men Nuñez bet dem i seg. 

Han prøvde å sitte og ligge i ulike stillinger. Men ingenting hjalp. 

– Jeg ville liksom ikke kontakte noen, fordi jeg hadde kamp dagen etter. Jeg elsker å spille hjemme her, og jeg elsker stadion og den opplevelsen. 

– Så du prøvde rett og slett å holde det skjult? 

– Ja, så lenge det gikk. Jeg tenkte at den kampen skal jeg bare «bite» meg gjennom. Det kom en landslagspause rett etter, så da ville jeg være klar til neste kamp.

Ambulanse på natta

Til slutt skjønte han at han måtte ta kontakt med noen. 

Så han ringer FFK-kaptein Sigurd Kvile – som også har slitt med ryggen. 

– Han hadde vært gjennom det samme i februar. Da vi skjønte at mine symptomer var ganske like som han hadde hatt, så han ba meg ta kontakt med fysioterapeuten vår. 

Fysioen sendte Nuñez rett på legevakten. Og der skulle han ligge til observasjon over natta. 

– Jeg lå i sengen og hadde helt sykt vondt. Så fikk jeg noen smertestillende som var ganske sterke. De funket en halv time, og så var det på´n igjen. 

Til slutt bestemte han seg for å prøve og sove. Han skulle bare gå på do først, slik at han ikke trengte å stå opp om natta. 

– Når jeg da står opp av senga så klarer jeg ikke å stå oppreist. Jeg hadde ikke noe kraft i beina? 

– Så du kollapset? 

– Ja, jeg datt om og måtte holde meg til senga. Det var veldig rart. 

Han klarer til slutt å stabbe seg inn på badet. 

– Men jeg støtter meg kun på høyrebeinet mens jeg er der. Så går jeg tilbake, og ringer i snora over senga. 

Det er først nå at alvoret slår inn over både ham selv og helsepersonellet på legevakten. 

De tilkaller ambulanse, og han blir kjørt på sykehuset. Midt på natta. 

Dagen derpå tar han MR-bilder, og legene finner en stor prolaps. Og da går det ikke lang tid før han opereres. 

– Uten operasjon kunne jeg risikert en permanent svakhet på den ene siden. Det er ikke ønskelig når jeg lever av dette. Så da ble det som det ble. 

– Så det er noe som har ligget latent som plutselig slo ut? 

– Ja, kanskje. Jeg har levd fint med ryggsmerter før. Men de har aldri vært så intense. 

– Og jeg har alltid klart å finne pauser fra smertene. 

– Oase i bakgården

Etter operasjonen måtte han begynne på null. 

– Jeg måtte på en måte lære å gå på nytt. 

Selv om operasjonen etter boka «bare» skal ta seks til åtte uker å komme tilbake fra, så er det lite man får gjort de første ukene. 

Etter å ha ligget de første døgnene etter operasjonen, så ble han bokstavelig talt jaget ut i bakgården samboeren Cassandra. 

Da han ble skadet oppdaget han plutselig at de hadde flyttet inn i en bygård med en gigantisk byhage. 

– Jeg hadde bodd her så kort, at jeg hadde ikke rukket og vært her før skaden oppstod, humrer Nuñez. 

Da TV 2 var på besøk hadde han fortsatt ikke lov til verken å holde eller bysse sin nyfødte datter Alessa. 

Men han har gått masse tur med henne i byhagen. Og det å ha fått etablere en familie betyr mye for ham. 

– Det har vært et lyspunkt å ha henne nå, sier han. 

Den siste uka har treningen gått framover. Og selv om klubben meldte at han var ute for resten av sesongen, så har han ikke helt gitt opp siste kampen mot Bodø/Glimt. 

– Innerst inne håper jeg kanskje at jeg kan rekke å være i troppen der. Kanskje få noen minutter, ler han. 

For selv om det er bittert at han ikke får bidratt i høstinnspurten for sin nye klubb, så er han likevel rolig til sinns. 

– Jeg føler jeg er på riktig sted. Mentalt sett er det veldig deilig at det skjedde her. Det må jeg si. 

– Hvorfor det? 

– Jeg har skrevet en lang kontrakt. Jeg vet at jeg skal spille her. Jeg vet at klubben virkelig ønsket meg. Og jeg føler det ikke er noe tak på hva klubben kan oppnå

Drømmer stort

Siden han selv var en «late bloomer» som fotballspiller, er 28-åringen sikker på at han har mange gode år igjen på banen. 

– Jeg har i hvert fall tre, fire år hvor jeg kommer til å ta nye steg. Og jeg er ekstremt lærevillig. Så har jeg ikke opplevd så mye på dette nivået ennå, og har den sulten som en eldre spiller trenger. Det er jo livsviktig.

For etter gjennombruddet med KFUM Oslo i fjor, så er det én ting han virkelig har lært seg å verdsette i Fredrikstad allerede. 

Og det er at det er en fullsatt stadion som heier på ham. 

– Jeg hadde jo en spesiell periode i fjor der jeg scoret mål på alle bortearenaene vi spilte på. 

Nuñez scoret for Kåffa både på Lerkendal, Aspmyra, og Åråsen. 

– Jeg elsket at de ikke likte oss. Men samtidig tenkte jeg. Hva hvis jeg en gang scorer og sju tusen jubler bare for meg. I stedet for at 21 000 blir helt stille på Lerkendal, ler han. 

– Det var litt den følelsen jeg jakta da jeg gikk til Fredrikstad.