Tiril opplevde sykdomsmarerittet: – Helt forferdelig

I årevis hadde 2025 glødet som en stjerne i kalenderen til Tiril Udnes Weng. 

Hun flyttet 330 kilometer for å optimalisere mulighetene inn mot karrierens desiderte høydepunkt. 

Men, en uke før den lysende kulen falt på Times Square og 2024 ble til 2025, fikk hun den brutale beskjeden. 

– Du får gnidd inn i trynet at du er i en kjip situasjon. Den kjipe situasjonen ville jeg kanskje løst med å ta meg en løpetur eller trene litt. Når jeg ikke fikk det heller, så var det brutalt, sier Tiril Udnes Weng til TV 2. 

– Et stort tomrom

TV 2 møter langrennsløperen ved foten av Bymarka i Trondheim. 

Langs Ilabekken og opp mot Theisendammen reflekterer 29-åringen over tingene hun angrer på, alt som ikke ble og det som til slutt ble redningen for henne. 

I årevis har Tiril Udnes Weng vært en del av det norske langrennslandslaget og en av våre fremste løpere. Plutselig ble hun satt helt ut av spill. 

– Idretten definerer hvem jeg er og hvordan hverdagen min ser ut. Da jeg ikke fikk gjort noe av det, ble det et veldig stort tomrom, sier langrennsløperen. 

Julepynten er satt fram i de fleste norske hjem når hun får beskjeden. 

Etter flere svake resultater gjennom vinteren og en følelse av at det er noe som ikke stemmer får skiløperen påvist kyssesyken. 

En virusinfeksjon det ikke finnes noen kur for. Sykdomsperioden er lang og kjedelig for vanlige folk. 

For toppidrettsutøvere kan det i verste fall bety slutten på en karriere. 

– Jeg var veldig innstilt på at jeg skulle ta det med ro til kroppen var bra igjen, og ikke trene for hardt. 

Mens lagvenninnene og tvillingsøster Lotta Udnes Weng forberedte seg til VM på hjemmebane, hadde Tiril nok med å gjennomføre helt hverdagslige ting

Hva gjorde du for ikke å bli gæren?

– Jeg vet ikke. Jeg ble jo litt gæren, tror jeg. Men jeg snakket med en psykolog. Og så var det egentlig mest lagvenninner, trenere og familie som var de viktigste folkene.

Psykologen brukte hun først og fremst til å se framover. 

Nes-løperen synes det var vanskelig å skjønne hvordan samtalene skulle hjelpe henne ut av situasjonen der og da. 

Mellom desember og april trente hun ikke i det hele tatt. 

– Å starte å trene igjen var helt forferdelig. Det var så tungt. Å løpe en halvtime … det var vanskelig å se for seg at jeg skulle løpe tre timer igjen de dagene der.

Til slutt måtte hun innse at drømmen om et VM på hjemmebane bare ble med drømmen. 

På det tidspunktet synes Udnes Weng det var vanskelig å se for seg at hun i det hele tatt skulle føle seg som en skiløper igjen. 

– Angret på at jeg var der 

Når VM-troppen ble tatt ut var det ingen som var overrasket over at Tiril Udnes Weng ikke sto på lista. 

Det er til tross for at hun vant verdenscupen sammenlagt og tok to medaljer i VM to år tidligere. 

Istedenfor trasket skiløperen inn på Granaasen Skistadion i regnet som tilskuer, sammen med tusenvis av fans. 

– Jeg angret på at jeg var der, egentlig. Det var gøy å se på de andre jentene, men man får gnidd inn i trynet at man er i en kjip situasjon. Det var brutalt. 

Hadde du mest lyst til å rømme byen? 

– Ja. Det var egentlig verst i ukene i forkant. To uker før mesterskapet begynte de å henge opp reklameplakater, og på stadion kom tribunene opp. Da syntes jeg det var kjipt. 

Fortsatt var det to måneder til Tiril selv kunne begynne å trene. Å konkurrere mot de beste skiløperne i verden virket fjernt. 

– Jeg har innsett at mitt største mareritt i livet er å bli sykmeldt over lang tid. Fordelen min var at jeg visste at jeg kom til å bli frisk igjen. Sånn sett er det mange som har det verre.

Etter at VM-rusen i Trondheim hadde lagt seg, og den økonomiske bakrusen etter hvert ble et faktum, kjente landslagsløperen at sykdommen som hadde festet grepet, begynte å løsne. 

– Jeg føler meg veldig mye bedre nå enn jeg gjorde for ett år siden. Jeg har fått gjøre alt jeg vil i hele sommer, og det gjorde jeg jo ikke i fjor. 

Sakte med sikkert kan hun snu fokuset mot det neste målet: OL i Italia i 2026. 

– Det har vært redningen, egentlig. At det hele tiden kommer nye skirenn å se fram mot. Motivasjonen har hele tiden vært å gå fort på ski igjen. 

– Litt klisjé, kanskje, men tror du at du kommer til å sette mer pris på det denne vinteren?

– Ja, det tror jeg. Jeg har tenkt tilbake på årene før jeg fikk motgang, og hvordan jeg tok det så for gitt å bare gå ut døra og trene og respondere på treninga. Nå er jeg allerede mye mer takknemlig for hver dag jeg kan stå opp og gjøre det.

Under sesongåpningen på Beitostølen denne helgen går langrennstvillingen sine første skirenn på rett i underkant av ett år. 

På fredagens sprint røk hun ut i semifinalen, et resultat hun var greit fornøyd med, selv om hun drømte om finale. 

Hvor mye har du rukket å tenke på OL?

– Det er veldig mye. Egentlig helt fra jeg fikk vite at jeg hadde kyssesyke og skjønte at sesongen røk sammen med VM på hjemmebane, da var det bare å rette blikket mot Italia.

Det som skulle bli et åpenbart høydepunkt