Barnevernet fant bare én ledig plass til Theo (15) – 100 mil hjemmefra – Nordland

Theos historie, del 1:

Det er gått nesten nøyaktig ett år siden Theo kom til Nord-Norge.

Mot hans vilje hadde barnevernet flytta han til andre kanten av landet. Langt fra hjemplassen og familien.

Nå ligger 15-åringen på badegolvet på den private institusjonen.

Natt blir til dag 31. august 2024.

Klokka er 05.25 når telefonen ringer hos 113 i Bodø.

– Hei. Du jeg har en ungdom som har fått i seg noe.

Videre forklarer innringeren at de tror Theo har fått i seg noen narkotiske stoffer.

– Vi ser til han og ivaretar han, skulle jeg til å si. Men jeg lurer på om det er noe «molly» han har fått i seg.

Nå får ikke de ansatte kontakt med han, og de ber om hjelp.

– Ja, vi kommer, svarer operatøren hos AMK.

– En god gutt

Theo er som mange andre tenåringer.

Han liker å spille dataspill, han chatter med venner og er godt likt i den nye klassen han har kommet til i Bodø.

Han beskrives som en gutt det er lett å bli glad i.

Og så er han drittøff. Det som gir han et skikkelig kick, er å isbade. For eksempel på hytta til mormor.

Men det som skiller Theo fra andre tenåringer, er at han har hatt en utfordrende start på livet – med rus i familien.

Han kan ikke bo hos foreldrene. Han var tre år da han ble flytta første gang.

Fordi denne historien handler om en gutt på bare 15 år, velger vi å ikke si for mye om hans bakgrunn og familie.

Mormor Jofrid Runestad Bø er stolt når hun forteller om gutten med det brune håret og det store smilet.

Hun er vergen hans og bor på Sola ved Stavanger. I fjor fortalte hun om det som skjedde med han til Bodø Nu.

Jofrid skulle gjerne hatt han hjemme hos seg, men på grunn av alvorlig kreftsykdom kunne hun ikke det.

Barnevernet har overtatt omsorgen for Theo.

Deres oppgave er å finne et trygt sted for han å bo.

Begynte med rus

Theo bodde lenge i det samme fosterhjemmet ikke langt unna mormor.

Jofrid beskriver det som et trygt og godt hjem.

Men da han var 13 år, ville han bort derfra.

Først var han innom to institusjoner på Vestlandet.

Mens han bodde på den første, ble det oppdaga at han rusa seg.

Den siste var en korttidsinstitusjon med strenge rammer, men kun et midlertidig tilbud.

Theo måtte videre.

Bufetat bestemte at han skulle flytte til en privat institusjon hos Aurora Omsorg i Bodø, 100 mil i luftlinje hjemmefra.

Mormor Jofrid skulle gjerne hatt han nærmere. Hun ville se han oftere.

– Bare det å kunne hente han. Ta han med på et kinobesøk. Gå på bowling. Reise på hytta når vi ville. Kjøreturer …

Et godt inntrykk

Det var tidlig høst da Theo kom til Bodø 18. september 2023.

Jofrid fløy opp til Bodø fra Stavanger for å være med han til det nye hjemmet hans.

Der hadde Aurora Omsorg en av sine tre avdelinger, i landlige omgivelser utafor byen.

Jofrid husker været som fantastisk.

– Jeg fikk et godt inntrykk, og heldigvis fikk han en veldig god hovedkontakt.

Tilbudet Theo fikk i Bodø, er ikke akkurat slik de fleste av oss tenker om en institusjon.

Det er et ganske vanlig bolighus.

Der bor det en eller et par ungdommer sammen med voksne ansatte.

Dette er en typisk barnevernsinstitusjon i Norge i dag.

Theo var den første som flytta inn i «bolighuset», og han var for det aller meste den eneste ungdommen der.

– Så kom mørketida

Lenge gikk det bra. Sjøl om han ikke ville hit, prøvde han å gjøre det beste ut av det.

Det kommer også fram i de daglige rapportene fra dem som jobba i huset.

Kanskje kunne god oppførsel gjøre at han fikk komme hjem igjen?

Jofrid sier barnebarnet jobba hardt for å holde seg i skinnet.

Men hun mener at han egentlig aldri fant seg til rette.

I Bodø stenger høge fjell for sollyset i over en måned rundt jul.

– Så kom jo mørketida. Han mistrivdes, det gjorde han vel egentlig fra dag én, forteller Jofrid.

Brutte løfter

Det er både langt og dyrt å reise mellom Stavanger og Bodø.

Mormor tok turen nordover flere ganger, men det var i ferier og ved spesielle anledninger de fikk sett hverandre.

Hvis det da ikke ble noe kluss.

For ifølge mormor ble det ofte «noe som kom i veien».

Vinter- og påskeferien ble ikke sånn som planlagt.

Mormor sier at han kunne bli tilbakekalt til Bodø på kort varsel.

Verst var det med sommerferien.

Theo hadde nemlig gleda seg til å reise tre uker i strekk til mormor på Vestlandet. Men nå ble det ikke sånn som han hadde tenkt.

– Da fikk han seg en knekk, og begynte på rusen igjen.

Når Theo er på besøk hos mormor, er det to ansatte ved institusjonen som følger han. De er i beredskap på hotell i nærheten.

Jofrid tror den egentlige årsaken til at Theo ble kalt tilbake «før tida», var at det var så dyrt å ha han hos mormora.

– Det var fordi det var vaktskifte torsdag, og da var det lettere å ta han med nordover enn at han fikk være til søndag. For da måtte de jo sende ned nye folk.

Jofrid sier Theo ikke forsto hvorfor det ble sånn.

Dette har Aurora Omsorg valgt å ikke kommentere. Se svaret fra dem litt lenger ned.

Sandnes kommune er hjemkommunen til Theo, og dermed er det de som har det overordna ansvaret for han.

De fleste spørsmål vi har stilt kan de ikke besvare «fordi opplysninger om barnet er taushetsbelagte».

De skriver til NRK at samvær kan være ei utfordring når barn blir plassert langt borte.

Prøvde 13 avdelinger

Hvorfor måtte Theo flytte så langt vekk fra Stavanger-området, der han kom fra?

Jofrid er sikker på at det var fordi det var i Bodø det var ledig kapasitet.

At det var der de hadde en ledig plass som de mente passa for Theo.

Regiondirektør i Bufetat region vest, Marianne Kildedal, bekrefter at de høsten 2023 bare fant ett sted som kunne ta imot han.

– Vi prøvde i flere omganger. I den siste omgangen henvendte vi oss til 13 ulike institusjoner som vi vurderte kunne gi et godt tilbud.

– De eneste som hadde muligheten til å gi oss et tilbud, var avdelinga i Bodø.

Det er det statlige barnevernet (Bufetat) som finner en ledig institusjonsplass – på bestilling fra kommunen barnet bor i.

–Så da fikk Sandnes kommune i realiteten bare ett tilbud fra dere?

– Ja, i denne omgangen fikk de det. Årsaken er at vi har for få institusjonsplasser i vår region til tross for at vi har økt med mer enn 40 plasser.

Kapasitet kan avgjøre

Kildedal sier Theo lenge hadde et tilbud i egen region, først i fosterhjem og senere i institusjon.

Men så måtte han flytte igjen.

På dette tidspunktet hadde de ingen ledige plasser som ville passe for han i statlige institusjoner, forklarer hun.

– Dessverre måtte han flytte fra denne institusjonen. Så da måtte vi ut og etterspørre på det private markedet. Mange hadde av ulike årsaker ikke muligheten til å gi et tilbud.

Kildedal medgir at kapasitet hadde betydning for hvor han havna.

– Det var kapasitet som var den viktigste årsaken.

Mange må flytte langt

NRK har undersøkt hvor mange barn som må gjøre det samme som Theo, å flytte ut av landsdelen de bor i.

Tallene viser at rundt 1650 barn bodde på institusjon i 2024.

Rundt 400 av dem ble plassert i en institusjon utafor egen landsdel, noe som utgjør nesten 25 prosent av barna.

Bufetat Vest har flest barn som må flytte ut av egen region.

Sjøl om de ønsker at alle barn skal få tilbud nært hjemmet.

– I noen tilfeller har det dessverre likevel vært nødvendig å benytte ledige institusjonsplasser andre steder i landet for å finne et godt og tilpassa tilbud, sier regiondirektøren.

Kildedal sier de trenger flere institusjonsplasser i sin region. Gjerne i større sentre med flere avdelinger, slik at de har nok plasser til alle behov og klarer å ivareta ungdommene der de bor.

Også Sandnes kommune – hjemkommunen til Theo – medgir at plasseringene ofte handler om hvor det er ledig plass.

Kommunen hadde i 2025 totalt 17 barn på institusjon. 6 av disse ble av ulike årsaker plassert utafor Rogaland.

– De fleste handler primært om kapasitet, og de andre handler om å imøtekomme barnas behov, skriver barnevernsleder Arild Heskje i en e-post til NRK.

Vil du finne ut mer om hva som er barnets beste særlig i forhold til flyttinger? Sveip bortover:

– Egentlig helt sprøtt

Barnevernet i Norge var i fjor involvert i livene til over 40.000 barn.

Mange av disse familiene får god hjelp.

Men barnevernet må også tåle mye kritikk.

«Mange barn som bor på institusjon flytter mye, ofte brått og uten at de sjøl ønsker det. En slik praksis kan ikke fortsette.»

Dette sa det regjeringsutnevnte ekspertutvalget som la fram rapporten «Med barna hele vegen» for mer enn to år siden.

Der bidro også tidligere barnevernsbarn med sine innspill.

«Ungdomsutvalget mener at de fleste barn både ønsker og bør få bo nærmest mulig der de hører til.»

Sist høst kom et nytt ekspertutvalg med en rapport som viser enda flere svakheter i systemet.

– Det er egentlig helt sprøtt, sier psykologspesialist Heidi Elisabeth Svendsen.

– Men disse barna må tåle det, fortsetter hun.

Svendsen har lang praksis som psykolog og har de siste årene vært med i tre ekspertutvalg.

Gjennom dette arbeidet har de snakka med ungdommer som har bodd på institusjon eller vært i fengsel. Noen av dem har flytta opptil 15 ganger.

De aller fleste vil bo i nærheten av hjemmet sitt.

For sjøl om en del av miljøet rundt dem kanskje ikke er så bra, så har de familiemedlemmer som de fungerer bra sammen med.

Psykologspesialisten sier hun ikke kjenner Theos sak og ikke kan uttale seg om den spesielt.

– Som pakkeposter

Noe av problemet er at det i dag finnes sju ulike former for institusjoner, eller målgrupper som det også kalles.

Tanken bak er at tilbudet du kommer til, skal være «ekspert» på akkurat dine behov.

Dermed risikerer du å bli sendt langt av gårde fordi den riktige ledige plassen bare finnes et helt annet sted i landet.

For eksempel har en ungdom vært nødt å flytte fra Karmøy til Alta, og en annen fra Sør-Varanger til Buskerud.

Barna blir sendt som pakkeposter rundt omkring i landet, sier Svendsen.

Hvis du har et rusproblem, så blir du sendt ett sted. Hvis du har et atferdsproblem og er kriminell, så blir du sendt et annet sted.

Desperasjon

Når ungdom ikke trives der de er, kan de bli veldig utfordrende i atferden sin, forklarer psykologspesialisten.

Alt er egentlig et uttrykk for desperasjon.

Men for noen barn kan det å bli flytta være det beste som har skjedd, ifølge Svendsen.

Hun kjenner barn som har flytta langt og etterpå har blitt boende der institusjonen lå.

– De har fått seg nye venner og følte seg egentlig aldri hjemme der de kom fra.

Sveip bortover for å se hva advokatene som er eksperter på barnevern, sier:

Skal det virkelig være sånn at hver gang man får et nytt problem, så skal man flytte til et annet sted? spør Svendsen.

Det ville vært mer logisk at det var hjelperne som må flytte på seg, mener hun.

– Vi trenger større og mer robuste tilbud som tåler flere av barnas problemer. Det er de voksne som må tilpasse seg barna, ikke omvendt.

Og det er endringer på gang.

Enda ett år i Bodø?

I Bodø gikk Theo og håpa på endring.

Før sommeren hadde fylkesnemnda for barnevern gjort et vedtak om at Theo skulle være ett år til i Bodø.

– De mente han fortsatt skulle være i Bodø, for nå gikk ting så bra.

Men Jofrid og Theo var uenige.

– Det var mye som tyda på at ting ikke gikk så bra. Han var jo i rus og sprakk flere ganger, sier Jofrid.

Som verge hadde hun anka saka inn for Sør-Rogaland tingrett.

Saka var oppe for retten 22. august.

Der argumenterte advokaten til Theo med sterk mistrivsel.

– Mitt inntrykk var at han ikke ble passa godt nok på, sier advokat Odd Rune Torstrup.

Jofrid var til stede i retten. Hun løfta fram morfaren, fosterforeldrene og alle de andre han var glad i som viktige personer i livet til Theo.

Etter behandlinga i tingretten satt familien og advokaten igjen med følelsen av at det gikk Theos vei. At han ville få komme hjem igjen.

Bodø 30. august 2024:

På dagtid har Theo fått en dårlig nyhet.

Svaret fra tingretten er blitt forsinka.

Jofrid sier det gikk skikkelig inn på han.

Klokka 05.49 ringer telefonen igjen hos 113 i Bodø:

En person i bakgrunnen spør om ambulansen er langt unna.

– Skyndt … Kom, kom, fort! sier innringeren.

– Jada, svarer operatøren hos 113.

– Skynd dere, gjentar innringeren.

Operatøren hos AMK sier at ambulansen er på tur og at den er to minutter unna.

Men det er for sent.

Idet natt er i ferd med å bli morgen, dør Theo på badegolvet på institusjonen.

Saka er undersøkt av Statsforvalteren, som har kommet med kritikk av Aurora Omsorg, men ikke av enkeltansatte.

Daglig leder i Aurora Omsorg, Rebekka Stangeland, sier i en e-post at hun ikke ønsker å kommentere saka konkret. Men hun skriver at de tar statsforvalterens tilbakemeldinger på største alvor.

Hva skjedde den natta Theo døde?

Les fortsettelsen om hva som skjedde denne natta i del 2: Theos historie.