Fengslet av smerter: – Jeg er vettskremt

Han har presset kroppen til det ytterste. Kortisonsprøyter og bedøvende bare for å fortsette litt til. 

Men Patrick Thoresen frykter noe langt verre enn smertene

Lyset fra solen siver inn gjennom vinduene i hjemmet til Patrick Thoresen.

Men i det hvite huset på Hamar har det ikke bare vært solskinnsdager.

Det siste året har vært tøft. 

Kroppen hans protesterer. Smertene i kroppen gjør hver bevegelse til en kamp.

– På denne tiden av året har jeg som regel bestemt meg. Nå er jeg mer usikker enn noen gang, sier Thoresen til TV 2.

«Skal jeg fortsette? Kan jeg fortsette? Når forsvinner smertene?»

Hodet hans har vært i et konstant tankekjør. 

Tankene tar ham tilbake til det som skulle bli et siste kapittel – et kapittel som kona ønsker å avslutte.

– Da var jeg ikke veldig tøff

Patrick Thoresen er spilleren som har oppnådd alt han drømte om.

Da han i fjor tok det etterlengtede NM-gullet med Storhamar, trodde de fleste at det også markerte slutten på en av norsk ishockeys største karrierer.

Men Thoresen ville fortsette litt til. 

Igjen pakket han hockeybagen og dro på nye eventyr. 

Tilbake til Djurgården og Sverige – helt alene, nok en gang. 

– Det var selvfølgelig tøft å forlate familien igjen. Det traff meg hardere enn jeg hadde trodd.

Målet var klart: Thoresen skulle hjelpe Djurgården opp fra Allsvenskan og tilbake til SHL på det høyeste nivået.

Men utfordringen ble krevende.

– Midt i sesongen fikk jeg en skade som holdt meg ute av spill i store deler av sesongen. Det var utrolig frustrerende.

Skaden skulle kaste ham inn i en mørk og ensom kamp han ikke hadde sett komme.

– Når du ikke er på isen, og bare trener utenom lagets treningstider, blir du sittende for deg selv. Du trener alene, og i pausene blir du også sittende alene. Det var veldig ensomt, men noe man måtte takle på en eller annen måte.

Skaden sitter dypt i lysken og symfysen – og gjør hver brå bevegelse til en påminnelse om at kroppen ikke lenger spiller på lag.

– Jeg presset kroppen helt til det ytterste. Jeg tok flere kortisonsprøyter i lysken og symfysen, og på slutten ble det også en del bedøvelsessprøyter.

– Jeg fant måter å plage kroppen litt til, slik at jeg kunne være med og bidra.

Han tar en pause, og fortsetter: 

– De sprøytene … Jeg har gjort mye som gjør vondt, men det å sette sprøyter der, det var ubehagelig. Da var jeg ikke veldig tøff. 

Da TV 2 møter ham denne julidagen, klarer han knapt å strekke ut lysken i en enkel tøyebevegelse. Han får trent litt styrke, men det er alt.

Det er over tre måneder siden den snart 42 år gamle mannen sist sto på skøyter.

– Jeg er milevis unna å trene slik jeg kan og må for å komme tilbake, sier Thoresen. 

Skaden og sprøytene har gitt flere uønskede bivirkninger, som at det gjør vondt bare å hoste.

Og kanskje er dette nådestøtet det som får ham til å innse at karrieren er på vei mot slutten.

–  Det gjør det jo enklere at kroppen sier ifra og ikke hodet, sier han.

Han trekker pusten og lar ordene henge i lufta. 

Så kommer spørsmålet – rettet like mye innover som utover:

– Jeg vil gi meg på topp, enten det er i Sverige eller Norge. Og akkurat nå føler jeg at jeg fortsatt holder nivået jeg hadde i fjor. Kanskje er det nå det er på tide å si at nok er nok?

Men det er en tanke som skremmer ham. 

«Hvem er jeg da?»

– Jeg håper virkelig at dette fyller hockeybegeret, sier kona Monica Thoresen, og forteller at hun håper mannen snart skal tenke:

«Nei, nå skal jeg være hjemme hos kona mi».

For midt i valgets kval, sitter kona hjemme og håper at mannen ikke forlater henne igjen.

– Det å bo borte fra henne og være alene – det kjenner jeg mer på nå enn før. Det å være alene på kvelden uten henne, det var det tøffeste, sier Patrick Thoresen. 

Om 41-åringen fortsetter, står valget mellom to reelle alternativer: Storhamar eller Djurgården.

Begge klubbene skal ha tilbudt ham kontrakt.

Han innrømmer at Djurgården trigger ham mer sportslig – men det alternativet betyr også å forlate familien igjen.

– Hun (kona) har sagt at hun ikke vil bli med til Stockholm. Da måtte det skjedd noe helt spesielt, selv om hun elsker byen. Så hun er ikke spesielt fornøyd med at jeg leker med den tanken.

– Hvordan tror du hun reagerer hvis det blir et år til?

– Da må jeg nok skaffe meg en ny leilighet, for da er det nok en annen lås på døra når jeg kommer hjem. Den sjansen vet jeg ikke om jeg tør å ta, sier Thoresen lattermildt. 

Men når alt kommer til alt, er det ikke savnet, ensomheten eller kona som avgjør. Det er kroppen.

Og akkurat nå peker mye mot at den ikke vil mer.

– Jeg er rett og slett vettskremt for hva som venter etter hockeyen. Jeg og kona har gått mange turer i nabolaget og snakket om det. Det skremmer meg veldig. 

Hvem er jeg da?

– Det er et helt ukjent terreng for meg. For akkurat nå er jeg Patrick Thoresen, hockeyspilleren – og det er det.

Hva fremtiden bringer, vet han ikke. Men én ting er klart: Han må finne en grunn til å stå opp om morgenen.

– Jeg trenger et mål der fremme, noe å trene mot, noe som motiverer meg. Jeg håper jeg klarer å gi et svar til meg selv. Jeg driter egentlig i hva andre tenker, for det viktigste er at jeg finner ut av det for min egen del.

Men å legge hockeyen vekk for godt er på ingen måte et alternativ.

– Jeg føler jeg har vokst som leder med årene. Det gir meg troen på at jeg kan bli en god leder som trener. Jeg vil jobbe med de beste i Norge. Jeg sikter høyt, så får vi se om jeg når dit. Jeg har mye å lære, sier Thoresen.

Men akkurat nå tar han dag for dag. For hvis kroppen spiller på lag, ønsker han en sesong til.

Selv etter å ha oppnådd alt han drømte om.

Han fikk NM-gullet med Storhamar og satte prikken over i-en med opprykket til SHL med Djurgården

Og bak ham ligger en eventyrlig karriere, med spill i NHL, russisk mesterskap i KHL og nærmere 100 landskamper for Norge.

Men Patrick Thoresen føler seg ikke ferdig helt ennå.

– Sånn er det jo med oss idrettsfolk, vi finner alltid nye måter å drive oss selv videre på, så vi kan fortsette litt til.