‎ Kampen som betyr alt

BODØ (TV 2): Det koker litt ekstra på Aspmyra foran møtet mellom Glimt og Tromsø. Og man trenger ikke lete lenge for å finne noen som legger mer i denne kampen enn andre. 

Journalist Freddy Toresen er som alltid på plass på tribunen. Han har sett mange tusen Glimt-treninger gjennom årene. 

Og profilerte lokalavisreporteren i Bodø har en helt spesiell historie knyttet til Tromsø. 

– Mitt forhold til Tromsø har vært plagsomt i mange år, sier Toresen til TV 2. 

Mer om det straks. 

For å forstå følelsene som settes i sving når slaget om Nord-Norge blåses i gang, må man kikke litt på historien bak. 

For to dager i året, 90 minutter av gangen, så blir den ellers så godlynte landsdelen i nord delt i to mellom Bodø og Tromsø. 

Fotballhatet i nord er et relativt nytt fenomen – drevet fram av to sterkt voksende supportergrupper. Og uansett hvem man spør, så får man som svar at rivaliseringen de to klubbene imellom har eskalert voldsomt etter at Bodø/Glimt ble Norges beste lag. 

Men for ikke veldig lenge siden så det helt annerledes ut. 

Man trenger ikke spole lenger tilbake enn da Glimt legenden Jahn Ivar «Mini» Jakobsen spilte i gult mellom 1983 og 1987. 

Mini kan ikke huske at han spilte en eneste kamp mot TIL som Glimt-spiller. 

– Den epoken jeg var med er vel den dårligste perioden i Glimts historie, ler han. 

Mens Mini og de gule slet på nivå to og tre, så vant TIL cupen. Og rykket opp i Eliteserien. 

– De gangene vi fløy med Glimt til Tromsø, så var det fordi vi skulle spille kamp mot Lyngen eller Skjervøy, minnes Mini. 

Startet på 90-tallet

Faktisk må man helt fram til 1993 før Tromsø og Glimt møttes for første gang på øverste nivå i norsk fotball. 

– Jeg husker det godt. Jeg var på Store Stå den kampen, men kan ikke huske det var noe voldsomt «fotballhat» på tribunen den gangen, sier fotballskribent Rune Robertsen i avisa  iTromsø. 

Som folk flest i Nord-Norge husker han oppgjørene mellom TIL og Glimt som et vennlig lokalderby de første årene. 

– Det som virkelig satte fart på rivaliseringen klubbene imellom var nok episoden med Harald Aabrekk på Aspmyra i 1995, sier Robertsen. 

For akkurat dette oppgjøret har satt spor. 

Da Glimt-fysio Truls Klausen gikk bort for å hente en ball Aabrekk hadde kastet bort fra banen for å drøye tid, så falt den daværende TIL-treneren i bakken som en potetsekk rett bak Klausen. 

Ambulansepersonell bar ham ut i båre. Og han ble kjørt på akutten. I ettertid har Aabrekk innrømmet at han iscenesatte en angivelig skade for å drøye tid. 

– Jeg hadde ikke vondt i det hele tatt. Og måtte skrive under en egenerklæring på at de ikke skulle ha meg på overvåking på sykehuset over natta, sa Aabrekk til TV 2 mange år senere. 

Tromsø vant kampen 2–1. Og sånn sett lyktes nordfjordingen godt med taktikken. 

Det han neppe tenkte på i gjerningsøyeblikket var at denne seansen satte sinnene i kok i Bodø. 

Og da lagene møttes i cupfinalen året etter var det en gryende stemningsendring på gang. 

Målene som endret alt

Selv om flere på tribunen stilte med både TIL-skjerf og Glimt-drakt samtidig, så tok det fyr da Runar Berg satte inn 1–0 for Glimt. 

TIL-fansen raste over at det var en klar hands i forkant av scoringen. Og hatet mot Berg – som tidligere hadde spilt for Tromsø – var massivt på den røde delen av Ullevaal stadion. 

Men Berg og Glimt-fansen var ikke lenge i paradis. 

Tolv minutter før slutt utlignet Ole Martin Årst for tromsøværingene. Før Sigurd Rushfeldt dukket opp to minutter på overtid og sikret seieren for TIL. 

Av de mange hundre målene han scoret i sin karriere, er fortsatt seiersmålet mot Glimt et av de han husker med aller størst glede. 

– Det var jo en guttedrøm. Å bli matchvinner på overtid i en cupfinale for klubben sin er stort, sier Rushfeldt til TV 2. 

Rushfeldt er enig i at cupfinalen ble et stemningsskifte i kampene mellom TIL og Glimt. 

– Det endret seg nok. Og det målet blir jeg stadig minnet på av TIL-fans. Tromsø har heller ikke vunnet noe siden den gangen. Så det betydde mye. 

For Rushfeldt fikk rivaliseringen med Glimt en slags personlig betydning. Da han returnerte til Tromsø etter flere år som utenlandsproff, ble det ekstra viktig å slå de gule. 

– Jeg har en veldig god statistikk i kampene mot Glimt, sier han. 

– Det er ikke tilfeldig? 

– Nei, ikke for min del. Jeg skjerpet meg ekstra til de kampene. De betydde mer enn andre kamper, og da la man litt ekstra i det også. 

– Hvordan er det i dag. Unner du Glimt den suksessen de har? 

– Jeg vil helst slippe å svare på det, ha, ha, ha, ler Rushfeldt som i dag jobber på NTG i Tromsø som trener. 

Nektet å reise 

På tribunen under cupfinalen i 1996 satt også sportsjournalisten Freddy Toresen. For ham var ydmykelsen fra Rushfeldt og TIL bare starten på en lang periode der han rett og slett ikke orket å forholde seg til polkatrøyene i nord. 

– Jeg var så lite glad i Tromsø etter diverse opplevelser, at jeg til slutt nektet å reise dit for å dekke kamper. Selv der kampdatoene falt på mine arbeidshelger, forteller han. 

Boikotten av Nordens Paris varte i 6–7 år. Og reisenekten fikk konsekvenser internt i redaksjonen. 

– Mine sjefer som hadde frihelg måtte faktisk ta jobbhelg og reise til Tromsø fordi at jeg nektet. Jeg synes det er litt klasse å kunne vise til det i dag, humrer Toresen. 

Men det stoppet ikke der. 

For Toresen ble rammet av kreft for andre gang i livet i 2016, fikk han ifølge seg selv et dobbelt sjokk servert av fastlegen. 

– Det er jo negativt i seg selv å få vite at man har fått kreft for andre gang. Men når du da får vite at behandlingen skal skje i Tromsø, da blir det jo virkelig mye dobbelt dose med dårlig nytt. 

Toresen var derfor veldig tydelig overfor legen. 

– Jeg har jo hatt kreft en gang før. Da ble jeg behandlet på Radiumhospitalet i Oslo. Så jeg sa bare «nei, jeg vil ikke til Tromsø. Jeg vil gjerne ned til Oslo. Der ble jeg frisk forrige gang». Og sånn ble det også, sier Toresen. 

Ryktene skal ha det til at han én gang under en ufrivillig mellomlanding på flyplassen i Tromsø, satt med ryggen til byen. 

Kun for å vise sin avsky. 

– Har eskalert

Så Toresen forstår derfor veldig godt hvorfor stadig flere nordlendinger blir tydeligere og tydeligere i sitt «fotballhat» i Nord-Norge. 

Det gjør også Runar Berg som satte fyr på misnøyen i TIL-svingen i 1996. Glimt-legenden hyller at rivaliseringen mellom klubbene har vokst seg stadig sterkere siden den kalde oktoberdagen i 96.

– Begge klubbene er rundt hundre år gamle, men rivaliseringen startet først i 1993. Så har det vokst seg gradvis større. Nå er supporterne yngre, og den rivaliseringen vi ser i dag har aldri vært større, sier Berg. 

Men som alle andre i nord, så liker han rivaliseringen. 

– Så lenge man holder seg innenfor grensene, så synes jeg det er utelukkende bra for fotballen med et skikkelig engasjement. 

Det Runar Berg sier bifalles av Sigurd Rushfeldt. 

– Det har eskalert de siste fem årene. TIL var jo storebror i mange år. Så Glimt sin suksess de siste årene har nok vært tung å svelge for mange, tror TIL-legenden. 

Og nettopp det har også vært et viktig poeng å få fram i spaltene for Rune Robertsen. Kommentatoren i iTromsø har ofte ertet på seg hele den sportslige ledelsen i Glimt med sine kommentarer.  

Robertsen mener det er naturlig at de som holder med TIL og andre lag får et stadig større «fotballhat» mot Glimt. Han forstår heller ikke de som hevder at Glimts suksess er bra for norsk fotball. 

– Det der er bare tøv og vas. Jeg kjenner ingen i Norge som går med et skjerf rundt halsen der det står «norsk fotball». 

– Glimt sin suksess er bra for Glimt, men ikke for noen andre klubber. 

Robertsen har også skrevet om at Glimt har sluppet unna kritiske spørsmål i kjølvannet av den enorme suksessen de har hatt siden 2019. 

– I takt med at de blir Norges beste lag i 2020 og 2021 så tas det en del valg som får dem til å framstå arrogante, mener Robertsen. 

Han trekker fram hvordan Glimt håndterte Covid-reglene under pandemien. Og ikke minst fra sitt Tromsø-perspektiv, hvordan Glimt de siste årene helt bevisst har tappet TIL for både spillere og trenere. 

– Det lages et inntrykk rundt omkring i hele Norge egentlig, at Glimt er en gjeng som gjør akkurat hva de vil for å få suksess. Men det er nesten ingen som stiller spørsmål rundt det. 

Robertsen er likevel imponert over det Glimt har skapt i Bodø. Men frykter samtidig at høsten med mulig Champions League-deltagelse, og ny stadion vil gi de gule et nesten uovervinnelig overtak på konkurrentene. 

– Målt i ressurser burde nesten Glimt vinne alle kamper 5–0. Så overlegne er de allerede målt i ressurser. Har du fem millioner i lønn i Glimt om dagen, så er du nesten underbetalt, humrer han. 

Og legger til. 

– At vi diskuterer at TIL skal kunne vinne kampen på lørdag er jo ganske absurd. 

Som ekte Tromsø-gutt håper han selvsagt på at det likevel skjer. De gjorde det hjemme på Romssa Arena 16. mai i år. 

Glimt-supporterne på sin side sikler nå etter hevn. Også journalist Freddy Toresen – som denne helga faktisk skal på jobb og dekke kampen mot klubben fra byen han helst ikke reiser til. 

Toresen håper inderlig han slipper å rapportere om enda et Glimt-tap for erkerivalen i nord. 

– Jeg begynner å bli en voksen mann nå, og burde jo være litt sånn seriøs. Men jeg må dessverre innrømme at jeg ikke er det.