– Da jeg stod der på start, kom det en liten stemme i hodet mitt og sa: «Neste gang er om to år», forklarer 25-åringen til TV 2 om tankekaoset sist sesong.
Han er et av Norges aller største medaljehåp når OL står på tapetet kommende alpint-sesong.
Med Aleksander Aamodt Kilde som har vært skadet i lang tid, blir McGrath trukket frem som en sterk kandidat til å sikre Norge edle medaljer.
I februar i år tok norskamerikaneren sin første VM-pallplass noensinne.
Men å vinne medaljer hadde sin pris – og det kostet dyrt for bæringen.
– Jeg har aldri vært så ferdig som jeg var. Lufta gikk ut av ballongen og jeg mistet piffen rett og slett, innrømmer McGrath.
Vi skrur tilbake tiden.
Foto: Giovanni Auletta / AP
– Jeg ville bare ned
I 2022 deltok den daværende 21-åringen i sitt første OL i Beijing – allerede da som medaljekandidat.
Han ble omtalt som et fenomen i ungdomsårene, men skuffet stort i OL-debuten.
McGrath ble nummer 32 i storslalåm.
– Det var en merkelig opplevelse. Jeg følte at jeg var der, men ikke deltok. Jeg har tenkt på det de siste fire årene, meddeler McGrath.
Ganske nøyaktig et år senere opplevede han nok en skuffelse, med alle alpinisters største, men også vanligste mareritt – nemlig røket korsbånd.
– Jeg kjente sekundet jeg falt at det var noe galt. Jeg hadde en dårlig magefølelse, sa McGrath til TV 2 den gang.
Med et kne som var lappet sammen, og en VM-medalje senere, har alle sperret opp øynene for norskamerikaneren.
Samtidig som McGrath opplevde sitt livs største suksess med VM-medalje, begynte tankene å svirre helt andre steder.
– Jeg husker jeg sto på start og tenkte at jeg ikke måtte gjøre noe dumt. Jeg ville bare ned, poengterer McGrath.
Ville ikke kjøre fort
Kun hundredeler av sekunder skiller de beste og de nest beste i alpint.
De små marginene kan ofte bli avgjort ut ifra hvor stor risiko utøverne velger å ta i både fart, form og utførelse.
Utøverne som risikerer mest øker sjansen for å vinne, men også risikoen for at ting går virkelig galt.
I motsetning til andre idretter, er det ikke uvanlig i alpint å være skadet i lengre perioder, ofte omkring et år.
Triumfen i Saalbach ble til et klimaks for alpinisten, der han mistet motivasjon til å kjøre fort i etterkant.
– På renndager er det mye press og risiko. Jeg husker at jeg tenkte: «Det er OL neste år, dette betyr ikke noe.»
Han forteller at OL i Cortina til vinteren har vært det store målet helt siden fiaskoen i Beijing.
Frykten for å ikke kunne stå på startstreken i Italia, satte bremser på McGrath.
– I de siste rennene forrige sesong var fokuset mitt å bare komme meg ned, i stedet for å kjøre fort, innrømmer McGrath.
– Jeg må skjerpe meg
Metthetsfølelsen fra VM-medaljen, frykt for langvarige skader, og et tett rennprogram gjorde McGrath utbrent, forteller han selv.
– Når du er sliten og det kommer renndager med risiko så er det hardt. Jeg tenkte at nå måtte jeg skjerpe meg.
Foto: Cornelius Poppe / NTB
– Det kommer jo av at jeg gjorde det bra i VM. Det var første gang med medalje og jeg hadde alt det presset på meg. Da er det typisk at piffen går litt ut.
I kjølvannet av forrige sesong, har flere funnet det som kan ligne på gull-oppskrift i alpint-miljøet:
Nemlig å dra hjem.
– Etter at jeg kjørte ut to renn på rad i fjor, dro jeg hjem og koblet av. Neste renn tok jeg medalje. Både Timon (Haugan) og «Sander» (Aleksander Steen Olsen) dro hjem rett før renn og vant da de kom tilbake, forklarer McGrath.
– Vi så en trend at det kan lønne seg å koble av mer med familie og kjæreste. Det skal jeg definitivt implementere.
Foto: Alessandro Trovati / AP
– Tenker på det hver dag
Om 184 dager står OL i Cortina for tur.
25-åringen legger ikke skjul på de høye forventningene opp mot verdens største idrettsarrangement.
– Det fine med mesterskap er at det bare er medalje som gjelder. Blir du nummer fire eller 40 har liksom ikke noe å si, sier McGrath og fortsetter:
– Det er så simpelt.
– Hvor ofte tenker du på OL?
– I det minste en gang om dagen. Jeg bruker det for å skjerpe meg litt hvis jeg føler meg lat, avslutter bæringen i godt humør.
