Alexander Isak fikk drømmeovergangen til Liverpool. Yoane Wissa ble til slutt Newcastle-spiller.
Jørgen Strand Larsen sitter igjen i Wolverhampton og Marc Guéhi er fortsatt Crystal Palace-spiller.
Det ser ut som det lønner seg å være dønn kynisk og egoistisk.
Spillerne som streiket og åpent ønsket seg vekk fikk overgangene sine til slutt.
De gutta som respekterte kontraktene de har undertegnet og stilte lojalt opp til kamp, ble stående igjen på perrongen da overgangstoget gikk.
Foto: Liverpool
I den evige såpeoperaen Premier League har tema for sommerens spesialepisode vært streikende spillere og klubber som snakker høyt med harmdirrende røst om kontrakter, løfter og lojalitet.
Som om ikke dette går begge veier. Kontrakter i fotballen er ikke lenger et løfte om en felles framtid.
De er et av mange kort i et komplisert spill der klubber, agenter og spillere alle tjener sine egne interesser.
Samtidig som moralens voktere raser over at Isak og Wissa la beina høyt og nektet å løfte en finger for sine gamle arbeidsgivere, måtte Manchester Uniteds «bomb squad» klare seg på egen hånd hele sommeren.
Dette er ikke unikt for Manchester United. Vi har sett en haug med eksempler på klubber som kaster spillere rett ut i kulden til tross for at de har mange år igjen av kontraktene sine.
Spillere kan til og med få kjeft for å velge å bli sittende på benken eller tribunen og heve lønna de har kontraktsfesta i stedet for å la seg selge og bane vei for nye signeringer, nye stjerner.
Og når spillere gjør akkurat det som er avtalt i kontrakten, nemlig spiller for klubben til kontraktstiden utløper og så drar videre til en annen klubb, kan de få kjeft fordi de ikke legger igjen penger i klubbkassa på veien ut.
I en slik verden, lønner det seg å være drittsekk. Det lønner seg å være kynisk og prioritere sin egen karriere.
Denne sommeren har vist oss spillere som setter hardt mot hardt, som tar makten over egen karriere.
Og mens klokka tikka ubønnhørlig mot deadline, sto det stadig mer på spill. Både Isak og Wissa klarte å gjøre seg så umulige i egen klubb at klubbene til slutt ikke hadde noe valg.
For supportere er klubben alt. For spillere er det et av flere stopp i en karriere der det handler om å få maksimalt ut av det talentet man har til rådighet.
For de fleste klubbeiere er klubben en investering, der beslutninger tas med hodet og kalkulator, ikke med hjertet og lojalitet.
Mens Isak krangla seg til Liverpool og Wissa streika seg til Newcastle, kom beskjeden om at en Felix Horn Myhre under kontrakt åpenlyst ønsket seg til Bodø/Glimt.
Nordlendingene la inn bud mens Deadline Day-klokken tikket raskt. Horn Myhre vil spille Champions League.
Salg eller ei, i det øyeblikket en spiller åpent sier at han vil vekk, blir forholdet til klubb og supportere aldri det samme igjen.
Bare det å si offentlig at man vil dra er et sterkt pressmiddel.
Har du først åpnet den døra, kan du aldri lukke den skikkelig igjen.
Det handler om stolthet og image, om det fellesskapet klubbene prøver å skape mellom laget og de som betaler inngangsbillett på stadion.
Det fellesskapet slår sprekker så fort illusjonen brister og man innser at drakta ikke betyr like mye for dem ute på gressmatta som for dem som står på tribunen.
