– Det blir en ond sirkel

18 år gammel føler hun at tiden løper fra henne. Så våkner Mille Ivi Christensen (20) opp en dag og skjønner at nok er nok.

På Åråsen stadion i Lillestrøm kjører to menn side om side. 

Fra de store gressklipperne ber de folk holde seg unna gresset.

På sidelinjen står Mille Ivi Christensen, ikledd den gule LSK Kvinner-drakten. 

På ryggen hennes står et tall som forandret alt. 

Hun bøyer seg ned og stryker over gresset. 

– Det blir nok litt nervøsitet. Når man får muligheten, så vil man jo levere en god prestasjon.

På søndag skal LSK Kvinner møte serieleder Brann. 

Mille Ivi Christensen skal innta hellig grunn på Åråsen for aller første gang.

Noen timer tidligere, på et treningsfelt like utenfor Lillestrøm, gjør 20-åringen seg klar til dagens første økt.

Hun er en av de viktigste spillerne i LSK-laget, men utenfor banen er hun beskjeden.

Blikket hennes flakker, og hun fikler med ballen.

– Jeg liker ikke å få så mye oppmerksomhet. Jeg vil bare spille fotball. 

Hun kalles «Ivi» på banen – mellomnavnet hun fikk fra sin farmor.

Hver gang ballen finner veien til foten, forsvinner sjenansen.

Ballen gir henne trygghet.

Men, den har også vært et bilde på noe vanskelig for den unge fotballspilleren.

Et bilde på en voksende vond følelse, en følelse av å ikke være bra nok. 

Fotball med gutta

Mille Ivi har spilt fotball siden hun lærte å gå. 

Familien husker den dagen gnisten ble tent. 

– De sa jeg hadde store øyne, og siden den dagen har jeg gått rundt og sagt at jeg skulle bli fotballspiller, forteller hun.

– Jeg så for meg å spille Champions League med gutta.

Det er fotball som gjelder på Rælingen hvor den aktive jenta vokser opp.

I hvert eneste friminutt løper hun ut med ballen klar til kamp.

Timene etter skoletid brukes til å spille fotball med gutta i gata.

Etter hvert byttes løkkefotball ut med treninger og kamper med det lokale guttelaget.

Fotballtrenere overtales til å bli igjen etter treningstid. Ivi ivrer etter nye utfordringer.

En drøm vokser fram

Som 14-åring bestemmer Ivi seg for at hun en dag vil vinne Gullballen.

Et mål hun setter seg en desemberkveld i 2018, da hun ser Ada Hegerberg løfte troféet. Hennes store forbilde. 

Det er et mål hun nesten ikke tør å si høyt.

Talentet hennes går ikke ubemerket hen.

16 år gammel går Mille Ivi fra den lokale klubben Fjellhamar til LSK Kvinner –Norges mestvinnende klubb på kvinnesiden.

Plutselig er ikke drømmen om å spille Champions League så fjern lenger.

Bare tre måneder etter overgangen er hun med i troppen som skal spille åttedelsfinale i Champions League mot storklubben Wolfsburg.

Hun blir byttet inn til sin debut på slutten av kampen.

– Det var utrolig stort for en 16-åring, sier Mille Ivi.

Skaden

Den nye hverdagen i en storklubb er stas for henne. Hun får spilletid og kjenner på mestring.

Alt hun får til blir hyllet. Det hun ikke får til, tillegges hennes unge alder.

Men likevel finner ikke Mille Ivi seg helt til rette.

– Jeg er litt sjenert, så jeg var nok litt stille. Jeg turte ikke ta den største plassen, forteller hun. 

Så opplever 16-åringen alle fotballspilleres mareritt.

Korsbåndet ryker.

Den vonde følelsen

Hun tilbringer femten lange måneder på sidelinjen. 

Champions League og Gullballen føles fjernt.

Nå kjenner hun at tiden løper fra henne.

– Da jeg kom tilbake igjen fra skade, var jeg plutselig blitt 18 år, sier hun. 

Mille Ivi vil ikke innse at perioden på sidelinjen har bremset utviklingen hennes. Hun legger et ekstra press på seg selv. Et press om å prestere enda bedre enn før skaden. De negative tankene tar over i hodet. Hun blir livredd for å gjøre feil. 

– En dårlig kamp kunne ødelegge flere dager fremover for meg, minnes hun.

Hver minste feil analyseres. 

Det er det siste hun tenker på før hun sovner, og det første som dukker opp igjen, når hun våkner. 

Det er slitsomt å gå rundt og være redd for å feile hele tiden

Men tankene og følelsene holder hun for seg selv.  En smertefull klump vokser seg frem i magen.

– Det blir en ond sirkel. Du klarer ikke å nyte fotballen, sier hun.

Hun kan ikke fortsette sånn.

Vendepunktet

På 20-årsdagen sin tar Mille Ivi et oppgjør med seg selv.

– Hvis jeg ikke har det gøy med noe som krever såpass mye av meg, er det ingen vits å holde på, tenker hun.

Hun innser at fokuset må endres. 

I stede for å henge seg opp i ting som burde vært gjort annerledes, fokuserer hun på ha det gøy og nyte drømmen hun lever ut.

– Da «svitsjet» det om i hodet mitt. Alt løsna egentlig, sier hun.

«Danza Kuduro» spilles på full guffe i styrkerommet.

Mille Ivi er DJ og har ansvar for spillelisten. Det er smil, latter og tunge vekter som løftes.

– Jeg føler at jeg har funnet mer min plass i gruppa nå, smiler hun.

Hovedtrener André Bergdølmo forteller at han beundrer forvandlingen 20-åringen har vært gjennom.,

– Ivi er en spiller som ifølge seg selv allerede er for gammel. Hun blir snart 21 år, ler han.

– Hun har tatt store steg med å være mindre selvkritisk, sier han.

Det er en annen ro og trygghet over 20-årige Mille Ivi.

Fotballdrakten

Inn mot årets sesong tar hun motet til seg.

Det er én ting hun ønsker seg veldig.

– For noen kan det bare være et nummer. Men for meg, og for mange andre i fotballverdenen, er det et ganske spesielt nummer, forklarer hun. 

Da spiss Miljana Ivanovic ble solgt til engelsk fotball i fjor, ble draktnummer ti ledig.

Et nummer som har prydet ryggen til spillere Mille Ivi ser opp til, Ronaldinho, Lionel Messi og Martin Ødegaard.

– Det å gå og be om drakt nummer ti er kanskje ikke så vanlig. Men jeg tenkte at om jeg ikke spør, så får jeg den jo ikke, forteller hun.

Det blir diskusjoner i trenerteamet. Kan det bli for mye press på henne? 

Selv tror hun på en motsatt effekt.

– Den gir en trygghet om at klubben virkelig har troen på meg. En trygghet jeg kanskje har søkt litt, forklarer hun.

Nå er den hennes.

Med nummer ti på ryggen står hun og skuer utover naturgresset på Åråsen stadion.

– Jeg har prøvd å tre litt inn i den rollen som en spiller med nummer ti er. Være litt leken. Det føles bare riktig, rett og slett, sier hun. 

Tribunene er tomme nå, men mot Brann på søndag håper hun de fylles opp i sort og gult.

– Har du funnet tilbake til fotballgleden?

– Ja. Den har alltid vært der, men nå koser jeg meg mer. Jeg nyter det, avslutter hun.