20 år etter sitt gjennombrudd befinner Susanne Sundfør (40) seg i en eventyrlig posisjon. Hun er såpass høyt elsket som artist at forventningene i Musikk-Norge er skyhøye hver gang hun har ny musikk å by på.
Men å skulle gjette seg til hvilken retning hun går i, er alltid umulig.
Nå er platen «Revelations of Divine Love» klar, og på overflaten høres det temmelig dystert ut.
Plata ble til mens Sundfør opplevde å miste en av sine beste venninner. Vi får servert kirkeorgel og tekster av en engelsk nonne som frivillig murte seg inne i kirkeveggen for 600 år siden.
Til tross for dette har Susanne Sundfør et oppløftende budskap.
Foto: Nima Taheri / NRK
Sakral stemning
På Kafé Sentralen i Oslo sentrum overdøves småpraten av en kvernende kaffemaskin – en oppmuntrende lyd for de fleste småbarnsmødre som kjenner på et grovt søvnunderskudd.
Susanne Sundfør er en av dem. Én ting er at ettåringen hjemme på Nesodden styrer familiens søvnregime med hard hånd. En annen ting er at hun har ligget mye våken og fryktet at familien på fire sto midt oppi en invasjon av veggedyr.
Frykten var heldigvis ubegrunnet, og hun er både blid og pratsom – selv om angsten fortsatt herjer i kroppen. Denne uroen handler tilsynelatende ingenting om at hun nå slipper sitt åttende album, «Revelations of Divine Love».
– Vet du, jeg har ikke hatt tid til å kjenne etter om jeg er spent. Og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg: Jeg har ikke peiling. Jeg aner ikke hvordan dette kommer til å gå.
Platecoveret som viser en fødsel er forutsigbart nok sensurert av Spotify. Grafikk: Ingri Haraldsen / Blómi Records
Det radikale budskapet
«Revelations of Divine Love» er en nedstrippet plate som stort sett består av den kjølige englesangen til Susanne og kirkeorgeltonene til den britiske tangentartisten Kit Downes. Plata er spilt inn i Bragernes kirke i Drammen, og stemningen må sies å være sakral.
Musikere blir inspirert av så mangt, men det er ikke dagligdags at popstjerner synger tekster av en nonne som levde frivillig innmurt i en kirkevegg for 600 år siden.
Den engelske nonnen Julian av Norwich var i utgangspunktet en helt vanlig kvinne. Men da hun ble alvorlig syk som 30-åring, fikk hun visjoner som la grunnlag for et nytt og radikalt syn på kristendommen.
Hun så på Gud som kjærlig og trøstende og sammenlignet Jesus med en beskyttende mor som ga næring. Dette var et positivt blikk på religion som var langt unna den katolske kirkens fryktskapende formaninger.
Statue av Julian av Norwich (1343–etter 1416) i Norwich-katedralen i England. Foto: Foto: David Holgate FSDC / Wikimedia Commons / CC BY-SA 2.0
Etter sine klarsynte opplevelser ble Julian nonne og bosatte seg i en mørk steincelle i kirken. Hun tok imot folk fra hele Europa som kom for å ta del i hennes visdom og innsikt.
Hun formulerte sine visjoner i boken «Revelations of Divine Love», den eldste kjente teksten skrevet på engelsk av en kvinne.
«It behoved that there should be sin;
But all shall be well,
And all shall be well,
And all manner of thing shall be well»
– Jeg ramlet helt tilfeldigvis over tekstene hennes. De er ikke akkurat noen «page turner», à la Harry Potter, men jeg ble helt overveldet av å lese. Budskapet er så positivt, sier Sundfør.
Sundfør ble truffet spesielt hardt av denne teksten i en periode som utløste enorme doser empati: Hennes gode venninne, bloggeren og forfatteren Gry Hammer, ble alvorlig kreftsyk og døde like før jul i fjor.
Sundfør forteller at de to var på en religiøs reise sammen og fant trøst i budskapet til Julian av Norwich. Det er kanskje banalt for noen, men for Sundfør er det radikalt:
Kjærligheten er den aller viktigste kraften.
Plata «Revelations of Divine Love» er dedisert til Gry Hammer (1974–2025). Bildet er fra 2018. Foto: Marion Klaseie
– Flotter folk seg med å være dommedagsentusiaster?
– Det kan du si. Jeg tror vi har en idé om at folk er smartere eller mer intellektuelle hvis de er dystopiske. Men hvis du ser ned i avgrunnen lenge nok, så ser avgrunnen tilbake på deg.
Tekstene til Susanne Sundfør har ikke alltid vært av de mest livsglade, så hun har ikke tenkt å kaste den første stein.
– Jeg har jo vært der selv. Det er mye mørke i min musikk. Men så er jeg jo også mer håpefull nå enn jeg var før.
I Norge er det sunn fornuft å ikke tro på noe åndelig, og hvis du gjør det, så kan du kanskje strekke deg til tarotkort, sier Susanne Sundfør. – Det kan jo være at 99 prosent av det som har blitt sagt og gjort i forskjellige religioner, er feil. Men vi trenger ikke kaste vekk den ene prosenten som er igjen. Foto: Nima Taheri / NRK
Styggen på ryggen
Susanne Sundfør kan se tilbake på en artistkarriere med stor suksess både kunstnerisk og kommersielt.
«The Brothel» var den mest solgte plata av en norsk artist i Norge i 2010. Hun nådde de britiske albumlistene med «Ten Love Songs» (2015), som sikret henne tre av sine fem Spellemenn. Röyksopp-låta «Running to the Sea», som hun synger på, er spilt 50 millioner ganger på Spotify.
Hele eventyret startet for 20 år siden. Susanne var på jobb i en bokhandel i Bergen da hun ble oppringt.
Plutselig begynte hun å skrike og juble mens hun hoppet opp og ned. Stemmen i den andre enden av telefonen fortalte at hun var tatt ut til å spille på Bylarm.
– Jeg prøvde på ingen måte å spille kul. Jeg hadde veldig lyst til å kunne leve av å spille, mimrer hun.
Bylarm 2006 i Tromsø ble et gjennombrudd, til tross for at arrangørene tilbød henne elendige spilleforhold i en hotellobby. Øldrikkende journalister og bransjefolk stoppet opp og holdt kjeft, bergtatt av stemmen og låtene.
Susanne Sundfør under Bylarm i Tromsø i 2006. Året etter ga hun ut sitt første album. Foto: Trygve Mongstad / Norwegian Nynorsk Wikipedia via Wikimedia Commons (beskjært)
Bergens Tidende skrev dette:
«Med en fantastisk stemme som får en til å tenke på Joni Mitchell, og fraseringer og intensitet som ville vært Jeff Buckley verdig, synger hun langt inn i ryggmargen til de fremmøtte.»
– Jeg husker at jeg var veldig, veldig glad for at konserten ble så godt mottatt. Jeg så ikke på meg selv som verdig, at jeg kunne være en person som folk kom for å høre på.
– Hvis du skulle gitt et råd til deg selv som 20-åring, hva ville det ha vært?
– Vær litt snillere med meg selv. Den strenge stemmen som sier negative ting til meg … Styggen på ryggen. Han kunne godt ha tatt en liten pause.
– Har den vært til hinder for deg?
– Ja, kanskje tidligere. Men akkurat når det gjelder musikk, har den også vært til hjelp. Den har jo sørget for at jeg aldri ga opp.
– Nå høres jeg sikkert teit ut, men jeg blir altså så takknemlig for hvert album som går …. at folk kommer på konserter og at jeg kan fortsatt holde på med dette her. Foto: Nima Taheri / NRK
Det er fortsatt kake igjen
Låtskrivingen til Susanne Sundfør har det blitt sagt mye om langt utenfor Norges landegrenser. The Guardian, for eksempel, har kalt den for «spektakulær».
En av hennes ekstreme egenskaper er å finne originale og naturlige melodilinjer i «vanlige» akkordprogresjoner hvor man ikke skulle tro at det fantes flere ideer igjen å hente ut.
Hvordan fungerer en sånn hjerne?
Noen ser farger når de hører musikk. Det gjør ikke Susanne Sundfør. Hun ser former og arkitektur, fossefall og jordskjelv.
I tillegg har hun et spesielt forhold til de ulike akkordene som kommer ut når hun setter seg ved pianoet.
– G-dur er litt hard, men også litt sånn skog. E-dur er kirkeaktig. B-dur er en veldig myk toneart. Og C-dur er nøytral. Det er mye sånne assosiasjoner, forteller hun.
– Er det mest lystbetont eller frustrerende når du setter deg ned for å skrive musikk?
– Noen morgener er jeg veldig inspirert, andre er jeg bare kjempesur. Da er det vanskelig å skrive. Men så kan det plutselig snu, for eksempel om jeg kommer på at jeg har kake i kjøleskapet, sier hun og ler.
Selv om den nye plata kanskje ikke vil ta alle landets dansegulv med storm, må én ting være sagt: Hun er mest av alt glad i en skamløst fengende poplåt og håndverket som ligger bak.
Hun beskriver følelsene som bruser inni henne når hun hører den storslåtte popballaden «Total Eclipse of the Heart» av Bonnie Tyler.
– Det er sånn «åhhh, er det mulig?» Jeg blir så glad inni meg når noen har gjort en innsats på å skrive en ordentlig god poplåt. For det opplever jeg ikke så ofte.
I høst får hun dyppet tåa i det folkelige når hun drar ut på en stor norgesturné for å framføre de gamle låtene sine i country– og bluegrass-drakt.
– Er det viktig for deg hele tiden å gjøre noe nytt rent musikalsk?
– Ja, ikke moralsk sett, men det er bare det at jeg kjeder meg så lett, både av sangene og syngingen min. Og når jeg har lyst til å gjøre endringer i løpet av turnéen, merker jeg at det er veldig frustrerende for musikerne jeg jobber med. De er veldig høflige og snille, men jeg hører at de sukker, sier hun og ler.
Ideen til å spille sine gamle låter i countryutgave dukket opp da Susanne Sundfør hørte Dolly Partons bluegrass-plate «The Grass is Blue». Foto: Nima Taheri / NRK
Sjakktrekket
Det er en viss kontrast fra lystige banjoer til mektige kirkeorgelpiper. Sundfør har tilsynelatende ingen tro på at «Revelations of Divine Love» blir en ny «banger»:
– Den nye platen er kanskje ikke noe sjakktrekk rent karrieremessig, forteller hun.
– Vi er et stykke unna de mer poppete tingene du har gitt ut …?
– Det kan du trygt si.
– Hvorfor tenker du at plata «ikke er noe sjakktrekk karrieremessig»?
– Jeg tenker jo på familien og at vi kanskje bruker mer penger enn vi burde. Vi har jo et hus som må pusses opp, og alt må jo gå rundt, liksom.
– Men jeg kunne ikke gjort jobben min hvis jeg ikke kunne ha fulgt impulsene og ideene som kommer til meg … Det hadde ikke gått, rett og slett.
Hei!
Har du tilbakemeldinger eller tips til andre saker? Send meg en e-post!
NRK Kulturs langlesninger finner du her.
Publisert
Oppdatert


