Dette betyr love bombing, gaslighting og traumebånd – Rogaland

Det er 2020, og Norge er nedstengt på grunn av pandemien.

Bak gardinene i en leilighet på Jæren kjemper Tina Gran for sitt eget liv.

Hun har nettopp kommet seg ut av kvelertaket til kjæresten.

Døren er låst fra innsiden, og hun kan ikke ta seg ut på egen hånd.

Partneren har tatt nøkkelen til leiligheten og går med den i lommen.

Han kom fra England rett før nedstengningen tre måneder tidligere.

Da flyruter og transport ble kansellert, ble de to isolert sammen i karantene.

I denne perioden ser hun ingen andre mennesker.

Slag og spark, voldtekter, ydmykelser og konstant kontroll preger hverdagen. Hun er gul og blå på kroppen, og hoven i ansiktet.

Etter månedsvis i isolasjon klarer hun knapt å ta inn over seg skadene.

Men frykten for om hun vil bli den neste kvinnen i drapsstatistikken er hele tiden til stede.

Spørsmålet alle stiller

– «Hvorfor gikk du bare ikke?»

Dette spørsmålet har 35-åringen fra Jæren fått mange ganger.

Tina Gran, som selv jobber i helsevesenet, har opplevd grov fysisk og psykisk partnervold på kroppen.

Forholdet hun sto i under pandemien, endte til slutt med et forvaltningsvedtak fra politiet, etter at mannen erkjente mishandlingen i avhør.

NRK har sett dokumentasjonen i saken.

NRK har forsøkt å komme i kontakt med mannen på flere måter og over tid, uten å få svar. Han har ingen norsk forsvarer.

Etterlyser uavhengig gransking

Da Maren Sømme nylig døde etter en hendelse på Nærbø i Rogaland, var det Gran som tok initiativ til markeringen for å hedre Sømme og sette vold mot kvinner på dagsordenen.

Mens familien kaller dødsfallet en varslet tragedie, etterlyser Gran en uavhengig gransking av hvordan både politiet og hjelpeapparatet håndterte saken.

En mann i 30-årene er siktet for drap i saken.

Mannen tar avstand fra at han skal ha utøvd vold og nekter straffskyld for drap.

Gjennom sin egen podkast, Gaslight Distrikt, bryter Gran tabuene om det som skjer bak lukkede dører.

– Det kan skje alle. Du blir fanget før du i det hele tatt skjønner hva som skjer, sier Gran.

Svaret på hvorfor man ikke «bare går», starter nemlig lenge før det første slaget faller.

I starten ble hun møtt med det som kalles love bombing. Se liste over flere ord og uttrykk senere i saken.

– Jeg ble overøst med komplimenter og oppmerksomhet. Det er lett å overse at intensiteten er unormalt høy. Du blir hektet, forklarer hun.

Men når overgriperen først har etablert det sterke følelsesmessige båndet, starter den snikende endringen.

– Det skjer så gradvis at du ikke merker at grensene dine flyttes før det er for sent, sier Gran.

Fellen som klapper igjen

Det er ingen tilfeldighet at love bombing treffer så hardt.

Å gå fra en partner, krever tro på egen verdi og en indre alarm som varsler om fare.

Ikke alle har denne radaren.

– Voldelige forhold er lett å komme inn i og vanskelig å komme ut av.

Det sier psykologspesialist Elisabeth Christie Ørke ved Stavanger universitetssjukehus (SUS).

Alle kvinner kan ende opp med en voldelig partner, men noen kvinner er i større risiko enn andre.

I sin forskning om partnervold, ser hun at en del voldsutsatte kvinner er preget av en utrygg tilknytning til andre. Dette kan være påvirket av utrygge forhold som oppvekst med overgrep, avvisning eller mobbing.

De blir utrygge på andre og på sin egen verdi, og som voksne søker de etter tegn på at noen kan være glad i dem.

– Lengselen etter glimt av kjærlighet eller omsorg blir så sterk at den overskygger fornuften og kan gjøre at de finner seg i altfor mye, sier Ørke og fortsetter:

– Den karismatiske voldsutøveren påpeker samtidig at det er den utsatte kvinnen som har feil eller skyld, helt til hun begynner å tro på det selv.

Mekanismene som strammer grepet

Når radaren er satt ut av spill, kan forholdet gli over i en ny fase.

Dette kan Tina Gran kjenne seg igjen i.

Men da hun sto i det, manglet hun språket om de psykologiske mekanismene som lå bak.

Det gjorde at grensene ble forskjøvet uten at hun merket det, og at hun tok på seg skylden for overgrepene.

Først da hun ble kjent med begreper som love bombing, gaslighting, fawning og traumebånd, forsto hun etter hvert hvilke krefter som hadde holdt henne nede.

Gjennom søk på nettet kom ordene fram – og betydningen av dem.

Det ga henne verktøy til å plassere ansvaret hos overgriperen.

Nettopp denne innsikten kaller psykologspesialisten for selve nøkkelen til løsrivelse:

– Å få ord på erfaringene sine og forstå hva det er som skjer, gjør det lettere å tenke hva man kan gjøre med det. Det tenker jeg er helt essensielt, sier Ørke og påpeker:

– Og man må alltid huske at det er utøveren som har ansvaret for volden.

– Innbiller jeg meg dette?

Gradvis ble Tina Gran manipulert til å tro at alt var hennes skyld.

Særlig gaslighting, den snikende formen for psykisk manipulasjon som får offeret til å tvile på sine egne sanser og minner, satte dype spor.

– Det kunne være en helt vanlig kveld. Så skjedde volden.

En hånd mot halsen. Kroppen presset mot veggen. Grepet som strammer til.

Rett etterpå kunne han sitte der og snakke helt uanfektet, som om ingenting var skjedd.

– Jeg skjønte ikke hvordan det var mulig. Hvordan får noen det til, spør Gran.

Men når overgriperen oppførte seg normalt igjen etter en slik hendelse, begynte hun i stedet å ransake seg selv.

– Jeg prøvde desperat å finne ut hva jeg hadde gjort galt. Jeg begynte å tvile på alt: «Innbiller jeg meg dette? Var det virkelig så ille?»

Uansett hvor mange blåmerker hun hadde, fikk han henne til å tro at hun husket feil eller at hun overreagerte.

Alt ble forvridd.

Noen ganger tok hun fortvilt og livredd til motmæle.

Da tok han opp mobilen og filmet henne mens hun skrek mot ham.

Videoen ble brukt for å svartmale og fremstille henne som gal.

Manipulasjonen ga næring til en konstant skyldfølelse og selvsensur:

– «Fortjente jeg dette fordi jeg var frekk og svarte tilbake?»

Slik lærer du deg å holde kjeft, sier Gran.

Mishandlingen innebar også grove ydmykelser.

En kveld åpnet han ølboksen og helte innholdet på gulvet. Han tvang henne på kne for å tørke opp.

Mens han så på, lo han og kalte henne for stygge ting.

Han fortsatte å helle øl på gulvet.

Hun tok i bruk alle håndklærne de hadde, men han ga seg ikke.

Å underkaste seg for å overleve

Når du slutter å stole på din egen virkelighetsoppfatning, blir den vanlige reaksjonen nemlig å kjempe eller flykte koblet ut.

I stedet endret Gran reaksjonsmønster for å beskytte seg selv.

Hun ga etter – en overlevelsesmekanisme omtalt som fawning.

En annen felle var lojaliteten som ble bygget opp gjennom medlidenhet.

Partneren brukte historier om sin egen vanskelige barndom for å vekke et beskyttelsesinstinkt hos henne.

Samtidig hadde han innprentet en streng regel i henne om at det største sviket man kunne begå, var å tilkalle politiet.

– Du får en slags morsfølelse og synes synd på ham. Slike manipulasjoner gjør at du føler dyp skyldfølelse bare ved tanken på å be om hjelp.

På det verste var påkjenningen lammende, både fysisk og mentalt.

– Jeg hadde smerter, vondt i hodebunnen, var konstant kvalm og husket ikke sist jeg hadde sovet skikkelig. Jeg var helt forvirret. Da visste jeg ikke at det jeg opplevde hadde et navn – at det var psykisk vold, kroppskrenkelser og gaslighting.

For å holde ut hverdagen, flyktet hun inn i dagdrømmer.

Hun bevegde seg i en umulig spagat.

– Jeg ville både bli og dra på samme tid. Jeg var glad i ham, men samtidig oppførte han seg voldelig.

Til slutt ble situasjonen uholdbar.

– Slag, spark og bli å dratt etter håret. Men kvelertakene var det verste. Hva om han mistet kontrollen?

Hun følte at hun kom til å dø og bli et tall i statistikken.

Utad spilte hun skuespill overfor familie, venner og kolleger, dekket over blåmerkene og lot som ingenting.

På sykehuset sa hun at hun hadde falt på sykkelen. Det var en forklaring hun gjentok mange ganger. Ingen kom med oppfølgingsspørsmål.

Selv om hun ofte var sykemeldt fra jobben, fortalte hun aldri sannheten om hvorfor hun var borte.

– I dag er dette noe jeg brenner sterkt for. Vi må våge å fortelle hva vi faktisk blir utsatt for. Hvis flere tør å bryte tausheten og si det som det er, blir det også mye lettere for kolleger, arbeidsplassen og samfunnet å fange opp signalene og hjelpe, sier Gran.

Sju forsøk på å rive seg løs

– Å bryte ut av et voldelig forhold tar i snitt sju forsøk, ifølge psykologspesialist Henning Mohaupt ved Alternativ til Vold (ATV).

Han understreker at det verken handler om dumhet eller manglende vilje.

Det er en ekstremt sammensatt prosess.

– Det er ikke bare fellen i den voldsutsattes eget hode som gjør det vanskelig å dra.

Partneren som utøver vold har selv bygget en barriere rundt henne, blant annet gjennom projeksjon – en av de mest nedbrytende mekanismene Mohaupt ser i sin praksis.

– En som utøver vold har ofte store vansker med å tåle sine egne negative følelser, som sinne, usikkerhet eller skam.

I stedet for å håndtere følelsene selv, skapes det situasjoner der partneren til slutt lever dem ut.

Når partneren så blir sint, redd eller usikker, kan han peke på henne og si:

– Se på deg, det er du som har et problem.

Dermed mister den som blir utsatt for vold konteksten og begynner å tvile på sin egen dømmekraft.

Da hjelper det ikke å være snill eller føye seg.

– Jeg pleier å si at den som er utsatt for vold er den siste personen som kan hjelpe ham. Når du har blitt en «konteiner» for hans negative følelser, er din funksjon å regulere følelsene hans. Det oppleves ekstremt truende hvis du slutter med det.

Dette er også en av hovedgrunnene til at det tar så mange forsøk å bryte ut for godt.

– Når den voldsutsatte prøver å gå, mister den som utøver volden den som holder følelsene hans i sjakk. Det utløser ofte panikk, akutt frykt for å bli forlatt, intense trusler og ny vold som trekker den voldsutsatte tilbake i fellen.

Frykten for å bli drept

Spørsmålet «hvorfor gikk hun ikke bare?» er ofte omgivelsenes egen forsvarsmekanisme.

– Når familie og venner innser hvor grov volden er, rammes de av avmakt. Da har man behov for å ansvarliggjøre offeret for å døyve egen dårlig samvittighet, sier Mohaupt og fortsetter:

– Men slike spørsmålet isolerer den voldsutsatte seg enda mer. Derfor bør man aldri gjøre det.

Psykologspesialist Ørke mener vi heller må spørre: Hvorfor blir hun?

Slik blir det lettere å oppdage frykten for å bli drept, hensynet til barna, økonomisk desperasjon eller håpet om endring som holder kvinnen bundet til situasjonen.

– Det er livsfarlig å leve i et voldelig forhold, og selv om man prøver, kan man ikke styre partnerens vold. Men man har rett til å prøve å ivareta sin egen sikkerhet, sier Ørke.

Ni av ti saker blir henlagt

Den neste barrieren er rettsvesenet.

Politiet mottar årlig opp mot 4000 anmeldelser om mishandling i nære relasjoner.

Ni av ti henlegges.

Samtidig anmelder bare én av fem alvorlig fysisk vold, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Mørketallene er samtidig store:

– Statistikken er dessverre dyster når det gjelder henleggelser. Det meste skjer innenfor husets fire vegger, og det kreves mye bevis for at en sak skal føre til domfellelse, sier bistandsadvokat Silje Bredesen, som representerer Tina Gran.

I Tinas tilfelle erkjente mannen mishandlingen, og saken endte med et innreiseforbud til Norden i to år.

Selv om mange saker henlegges, er advokaten klar:

– For mange er det viktig å anmelde uansett utfall. Det hjelper ofte på egen selvfølelse og bearbeidelse.

Veien ut: Flukten med livet som innsats

At volden mot Tina Gran i det hele tatt endte hos politiet, skyldtes verken en planlagt utflytting eller et fungerende hjelpeapparat.

Det skyldtes en desperat handling bak rattet i en bil på Jæren.

Isolert i leiligheten, uten telefon og uten mulighet til å ta seg ut, var situasjonen akutt.

Vendepunktet kom den dagen hun mistenkte at hun var gravid og måtte til apoteket for å kjøpe en test:

De setter seg i bilen. Han har beslaglagt telefonen hennes og sitter ved siden av. Utenfor legger hun merke til at naboene holder på med hagearbeid.

Bare minutter ut i turen eskalerer situasjonen voldsomt. Mens Gran kjører, begynner han å slå henne og holde for øynene hennes.

Desperat tar hun et valg med livet som innsats. Hun snur bilen i en rundkjøring og kjører i høy fart tilbake mot leiligheten, mens hun tviholder på bilnøkkelen der husnøklene henger på.

Hun frykter hva som vil skje dersom han får tak i nøklene før hun kommer seg ut.

Utenfor huset står fortsatt naboene.

Etter en dragkamp inne i bilen slipper Gran ut, løper bort, klamrer seg til naboens arm og ber henne tilkalle politiet.

Naboen forstår alvoret og sørger for at Tina ikke blir alene med partneren.

Selv da politiet dukker opp, prøver Gran å ta på seg ansvaret og beskytter partneren sin ved å vise til hans vanskelige oppvekst.

– Politiet måtte si det rett ut til meg: «Du må slutte å ha den morsfølelsen. Du er ikke moren hans. En vond barndom er en grunn, men ingen unnskyldning for å mishandle deg.»

Episoden endte med et forvaltningsvedtak fra politiet der mannen ble utvist fra Norge med innreiseforbud.

– Det er ikke uvanlig at slike saker kan løses med forelegg, alternativt utvisning, når det er utenlandsk statsborger, sier Silje Bredesen.

Årsaken til at politiet kunne fatte dette vedtaket, var at mannen innrømmet mishandlingen i avhør.

– Feil person bærer byrden

– I dag må kvinnen flytte, gjemme seg, bære alarm og dokumentere alt, mens den som utgjør risikoen får fortsette livet sitt. Det er feil person som bærer byrden, sier Tina Gran.

Hun trekker frem tre kritiske punkter hvor systemet svikter:

• Tidligere bruk av omvendt voldsalarm: Fotlenke må på plass raskere, og beskyttelsen må fortsette også etter brudd, dom og soning.
• Rett til risikovurdering: Voldsutsatte må få en skikkelig, oppdatert risikovurdering og få en begrunnelse hvis tiltak avslås.
• Trukket anmeldelse betyr ikke trygghet: Når en sak trekkes, betyr det ofte at frykten har økt, ikke at risikoen har blitt mindre.

– Vi må flytte byrden over på voldsutøveren og beskytte kvinnen før det er for sent, mener Gran.

Justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) svarer på kritikken med å vise til at regjeringen allerede har tatt grep som gir konkrete resultater.

Hun trekker spesielt frem lovendringen som lar politiet ilegge omvendt voldsalarm raskere.

– Så langt i år har 381 fått omvendt voldsalarm. Den kraftige økningen viser at de som er utsatt for vold og trusler kan få økt sin trygghet i hverdagen. Byrden bør legges på voldsutøveren, sier Aas-Hansen.

Tausheten er brutt

Tina Gran hadde en god oppvekst, uten traumer fra barndommen.

– Jeg er ikke en av dem som har med meg en utrygghet fra barndommen. Jeg har heller ikke vært utsatt for overgrep eller mobbing. Likevel havnet jeg her. Det viser hvor sterke disse mekanismene er når de først treffer deg, sier Gran og fortsetter:

– Det holder at du møter feil person på et tidspunkt der du er sårbar for bekreftelse.

Språket og kunnskapen hun har i dag, tok lang tid å finne.

– Man kan komme seg ut av én relasjon og tenke at neste gang kommer man til å se det med én gang. Men vold og kontroll ser ikke nødvendigvis likt ut fra person til person. For meg tok det flere år og flere erfaringer før jeg klarte å se helheten.

Livet etterpå har heller ikke vært en rett linje tilbake til den hun var før.

Selv om hun har det godt, kjenner hun fremdeles ettervirkningene av at kroppen har stått i beredskap i årevis.

Noen dager tar fortiden større plass enn andre.

En terapeut sa en gang til henne: Du får lov til å være sint i 100 år etter det du har vært gjennom.

Det var godt å få bekreftet at det ikke var hennes skyld.

– Forskjellen nå er at jeg forstår reaksjonene mine bedre. Jeg er trygg, og livet mitt handler om veldig mye mer enn det jeg har vært utsatt for, sier Gran.

I dag bor hun i egen leilighet på Jæren sammen med kattene sine.

Moren, som hun før skjulte blåmerkene for, har blitt hennes aller viktigste støttespiller.

Nå bruker hun podkasten og stemmen sin for å gi andre det språket hun selv manglet.

Slik at flere kan gjenkjenne volden

– og finne veien ut.