35 milliarder for tre øre billigere strøm – hva er egentlig målet med Utsira Nord? – Radio Stavanger

Utsira Nord kan gi arbeidsplasser, teknologiutvikling og mer kraft. Men når staten åpner for støtte på opptil 35 milliarder kroner til et prosjekt som anslås å redusere strømprisen med rundt tre øre per kilowattime, må vi tørre å stille det grunnleggende spørsmålet: Er dette god bruk av fellesskapets penger?

Kronikk: Debatten om flytende havvind har lenge vært preget av store ord. Norge skal bygge en ny industri, utvikle teknologi, skape arbeidsplasser og samtidig sikre mer fornybar kraft.

Utsira Nord passer perfekt inn i denne fortellingen. Prosjektet ligger utenfor Rogaland, tett på en region med tung offshorekompetanse, sterke maritime miljøer og leverandørindustri som trenger nye markeder når aktiviteten innen olje og gass etter hvert endres.

Men statsbudsjettet for 2027 og de nye analysene gir oss anledning til å se nærmere på økonomien.

Og tallene forteller en langt mer komplisert historie.

Tre øre er en reell effekt – men ingen revolusjon

Et havvindprosjekt på rundt 500 megawatt ved Utsira Nord er anslått å kunne produsere omkring to terawattimer strøm i året.

Nye kraftmarkedsberegninger viser at dette isolert sett kan redusere gjennomsnittlig kraftpris i Sør-Norge med rundt tre øre per kilowattime i 2035.

Det er en reell effekt. Mer kraft inn i markedet presser prisen ned.

Men tre øre er samtidig langt fra noen revolusjon for norske strømkunder.

For en husholdning som bruker 20.000 kilowattimer i året, tilsvarer tre øre rundt 600 kroner årlig før man tar hensyn til avgifter, støtteordninger og variasjoner gjennom året.

Da blir det naturlig å sammenligne gevinsten med kostnaden.

Opptil 35 milliarder i statsstøtte

Stortinget har satt en maksimal støtteramme på 35 milliarder kroner i 2025-kroner.

Det er viktig å understreke at dette ikke betyr at staten nødvendigvis kommer til å betale 35 milliarder. Utbyggerne skal konkurrere om hvem som kan realisere prosjektet med lavest støttebehov.

Men det forteller noe om størrelsesordenen staten mener kan være nødvendig for å få prosjektet bygget.

Årsaken er enkel: Flytende havvind er fortsatt svært dyr kraftproduksjon.

Offentlige kostnadsanslag har ligget på rundt 1,30 kroner per kilowattime eller mer for denne typen prosjekt, mens den forventede langsiktige markedsprisen på norsk kraft ligger betydelig lavere.

Det er altså ikke først og fremst mangel på vind som er problemet. Det er økonomien.

Strømmen kan koste mer enn det dobbelte av markedsprisen

NVE har tidligere anslått kostnaden for flytende havvind i området til rundt 136 øre per kilowattime.

Samtidig ligger anslagene for gjennomsnittlig norsk kraftpris i 2035 rundt 50–60 øre per kilowattime.

Hvis disse størrelsene står seg, er gapet enormt.

Produksjonen kan koste over dobbelt så mye som kraften forventes å være verdt i markedet.

Og havvind har ytterligere en utfordring: Vindkraft produserer mye samtidig. Når det blåser godt over store områder, øker produksjonen og markedsprisen faller. Dermed kan havvind få en lavere oppnådd salgspris enn den gjennomsnittlige kraftprisen.

Dette er en viktig grunn til at prosjektet trenger støtte.

Kan driften bli lønnsom etter at staten har betalt investeringen?

Ja. Og akkurat dette skillet er viktig.

Et referanseprosjekt på Utsira Nord er anslått å koste rundt 29 milliarder kroner å bygge. De årlige driftskostnadene er beregnet til omkring 880 millioner kroner.

Med rundt 2,2 terawattimer årlig produksjon tilsvarer selve driften grovt regnet rundt 40 øre per kilowattime.

Hvis staten gjennom investeringsstøtte tar en stor del av kapitalregningen, kan det derfor bli bedriftsøkonomisk fornuftig for eieren å drive vindparken videre når den først er bygget.

Men det betyr ikke at teknologien i seg selv er konkurransedyktig.

Det betyr at fellesskapet har tatt en stor del av investeringsrisikoen.

35 milliarder tilsvarer over 50 øre i støtte per kilowattime

Et enkelt regnestykke illustrerer størrelsesforholdet.

Dersom vindparken produserer rundt 2,2 terawattimer årlig i 30 år, vil den samlet produsere omkring 66 terawattimer.

Hvis staten skulle bruke hele støtterammen på 35 milliarder kroner, tilsvarer det alene rundt 53 øre i offentlig støtte per produsert kilowattime gjennom hele levetiden.

Ved 25 milliarder kroner i støtte er tallet rundt 38 øre.

Dette er ikke produksjonskostnaden. Det er bare statens bidrag.

Det setter likevel støtterammen i perspektiv.

Billigere strøm er hovedsakelig en omfordeling

Det finnes også en annen viktig nyanse i påstanden om lavere strømpris.

Når kraftprisen faller, vinner strømkundene. Men kraftprodusentene tjener samtidig mindre.

Analysene viser derfor at flere milliarder i gevinst for norske strømforbrukere langt på vei motsvares av reduserte inntekter for eksisterende kraftprodusenter.

For samfunnet er ikke hele strømprisreduksjonen en ny økonomisk gevinst. En stor del er en overføring av penger fra produsenter til forbrukere.

Det er bra for dem som betaler strømregningen, men det kan ikke uten videre brukes som argument for at staten har skapt tilsvarende milliarder i ny verdi.

Det virkelige argumentet er ikke strømprisen

Hvis Utsira Nord skal forsvares økonomisk, bør vi derfor slutte å late som om prosjektet først og fremst handler om tre øre billigere strøm.

Det sterkeste argumentet er et helt annet.

Utsira Nord er i realiteten et industri- og teknologiprosjekt.

Norge kan bruke prosjektet til å utvikle teknologi, bygge kompetanse, modne leverandørkjeder og redusere kostnadene for neste generasjon flytende havvind.

For Haugalandet kan dette være svært interessant.

Regionen har en av landets mest komplette maritime og offshorebaserte industriklynger. Nye analyser peker også på at mye av driftsorganisasjonen naturlig vil kunne havne nettopp her.

For en region som allerede kjenner på usikkerheten rundt framtidig olje- og gassaktivitet, kan havvind bli en viktig del av en industriell overgang.

Men da må prosjektet vurderes som industripolitikk – ikke kamufleres som et billig strømtiltak.

Hva kunne vi fått for 35 milliarder?

Det er også spørsmålet politikere altfor sjelden stiller.

35 milliarder kroner er enormt mye penger.

Hvis støttebehovet faktisk nærmer seg denne størrelsen, må Utsira Nord sammenlignes med alternative investeringer.

Hvor mye vannkraft kunne vært oppgradert for samme beløp?

Hvor mye ny nettkapasitet kunne vært bygget?

Hvor mye energieffektivisering kunne vært gjennomført i norske boliger og næringsbygg?

Hvor mye landbasert kraftproduksjon, kjernekraftutredning, energilagring eller industriutvikling kunne Norge fått for tilsvarende summer?

Det er ikke nok å vise at Utsira Nord har positive effekter.

Alle investeringer har positive effekter.

Det avgjørende spørsmålet er om vi får mer igjen her enn ved å bruke pengene et annet sted.

Et teknologisk veddemål

Det finnes scenarioer der satsingen kan vise seg å være svært klok.

Dersom Utsira Nord bidrar til at kostnadene for flytende havvind faller kraftig, norske selskaper utvikler teknologi som senere eksporteres globalt, og Norge bygger en ny lønnsom industri, kan de første milliardene vise seg å ha vært en investering i noe langt større.

Vi har sett lignende utvikling innen blant annet solkraft, batterier og bunnfast havvind internasjonalt.

Men det er ingen garanti for at Norge blir vinneren.

Kostnadene kan forbli høye. Kontraktene kan havne hos utenlandske leverandører. Teknologien kan utvikles raskere og billigere andre steder. Nye prosjekter kan utebli, slik at læringseffekten fra Utsira Nord aldri blir utnyttet fullt ut.

Det er derfor dette først og fremst er et teknologisk og industrielt veddemål.

Det avgjørende tallet kommer senere

Debatten bør derfor ikke handle om hvorvidt havvind er «bra» eller «dårlig».

Spørsmålet er hvilken pris Norge må betale for å få prosjektet realisert.

Hvis konkurransen viser at Utsira Nord kan bygges med 10 eller 15 milliarder kroner i støtte, kan regnestykket se vesentlig mer interessant ut.

Hvis støttebehovet derimot ender på 30–35 milliarder kroner, blir det svært krevende å argumentere for prosjektet ut fra kraftøkonomi alene.

Da må regjeringen kunne dokumentere at teknologiutviklingen, eksportmulighetene, arbeidsplassene og forsyningssikkerheten faktisk er verdt mellomlegget.

Og det må være mulig å stille dette spørsmålet uten å være motstander av havvind.

For det finnes knapt noe mer naturlig enn å kreve ekstra grundig dokumentasjon når staten vurderer å bruke titalls milliarder kroner av fellesskapets penger.

Tre øre lavere strømpris kan være en positiv bieffekt av Utsira Nord. Men den kan ikke være hovedbegrunnelsen for en investering i denne størrelsesordenen. Skal prosjektet forsvares, må regjeringen vise at Norge kjøper noe langt mer verdifullt enn selve strømmen: en teknologi og en industri som en dag kan stå på egne bein.