En demonstrant under klimatoppmøtet i Baku i november. Foto: Rafiq Maqbool / AP / NTB
Politikk: Verdens nasjoner klarer gjennomgående ikke å samle seg om løsninger som kan redde kloden fra en serie miljørelaterte kriser.
I løpet av året har det vært holdt omfattende forhandlingsrunder i FN-regi om klimaendringer, plastforurensning, svekkelse av artsmangfoldet og kamp mot ørkenutbredelse.
Det er tre år siden miljøaktivisten Greta Thunberg avfeide de globale forhandlingsrundene med sitt kamprop «bla, bla, bla», en provoserende latterliggjøring av den omstendige prosessen som preget alt internasjonalt arbeid.
Slagordet ble en fellesnevner for en mobiliseringsbølge blant miljøengasjerte ungdommer verden over.
AP har intervjuet over 20 eksperter på disse områdene. De sier at det multinasjonale miljøarbeidet er blitt brutt ned av den omstendelige prosessen med enstemmighet, makten til fossilindustrien, geopolitiske endringer og det massive omfanget av de problemene som skal løses.
Det har riktignok vært framgang, og da særlig i kampen mot klimaendringer. Men det er for lite, for sent og for vaklende, sier tjenestemenn- og kvinner i FN-systemet.
– Jeg vil ikke klassifisere arbeidet som mislykket, sier hun.
Dagens noe mistrøstige situasjon står i skarp kontrast til de håpefulle dagene i 1987 da verden vedtok en avtale som skulle beskytte det livsviktige ozonlaget rundt jorda mot utslipp av giftige gasser.
Avtalen ble fulgt opp av toppmøtet om jordas tilstand i 1992 (Earth Summit), der det ble vedtatt et system for forhandlinger om miljøspørsmål, spesielt klimarelaterte temaer. Konferanseserien ble kalt Conference of Parties (Cop). Møtene i denne kategorien har løpt jevnt og trutt siden, nå sist Cop 29 i Baku i november.
November-møtet i Baku i Aserbajdsjan klarte på papiret å nå målet om å øke overføringene til fattige land som kjemper mot følgene av rike lands ødeleggende utslipp. Men beløpet ble omtalt som altfor lite av både fattige mottakere og eksperter.
På konferansen i Sør-Korea kort tid etter var temaet bekjempelse av plast i havet. Det ene landet etter det andre tok podiet og forsikret at de ville ta tak i problemet, men partene klarte ikke å samle seg om noen slutterklæring som brakte saken nærmere en løsning. Var problemet plastsøppelet eller hele kjeden og bruken av plast?
Konferansen i Riyadh i Saudi-Arabia om kampen mot ørkenspredning klarte ikke å samle seg om en felles innsats mot tørke.
– Vi kan oppsummere alle disse fire konferansene i 2024 med å si at alle kom til kort, sier Johan Rockstrom. Han er sjef for instituttet for klimaforskning i Potsdam i Tyskland.
– Nå går vi til forhandlinger som gladiatorene entret Colosseum. Holdningen er kamp og konfrontasjon. Denne innstillingen er ikke fruktbar, sier hun.
Panamas forhandlingsleder Juan Carlos Monterrey har deltatt på alle de fire konferansene. Han sier hele systemet er grunnleggende feilslått.
– Det kjennes som vi har mistet retningen. Det gjelder ikke bare land og regjeringer, men hele menneskeheten. Det er som vi ikke bryr oss om hverandre, sier Monterrey på telefon fra ørkenmøtet i Saudi-Arabia.
Panamas forhandler tror at mindre land vil velge sin egen vei, eventuelt i gruppe med land i samme stilling og med de samme utfordringer.
Tidligere visepresident Al Gore er også nokså oppgitt
– Vi kan ikke gjøre samme ting om og om igjen – og vente et annet resultatet, sier han.
For 30 år siden, da klimakonferansene begynte, debatterte utsendingene hvordan beslutningene skulle fattes. Lobbyistene for fossilindustrien og Saudi-Arabia presset på for å unngå flertallsavgjørelser.
Målet var å få gjennomslag for enstemmighet slik at ethvert land ville bli med, mer eller mindre helhjertet, sier forhandlingshistoriker Joanna Depledge ved Cambridge-universitetet.
– På denne måten klarte disse interessene å forhale og svekke forhandlingene, sier hun. Konsensus betyr at sakene flytter seg i takt med det landet som bremser mest.
Overgangen fra en tid med to supermakter som hadde tilstrekkelig med felles interesser, og som kunne få noe til å skje, til dagens mer oppsplittede verden gjør at mange land er seg selv nok.
– Alle snakker for sin egen syke mor og kjemper for sine nasjonale interesser, sier Depledge. Men i positiv retning legger hun til at mange land kjemper mot klimaendringer på hjemmebane langt mer enn tidligere, uavhengig av hva som vedtas på Cop-møtene.
FNs klimasjef Simon Stiell sier til AP at uten FN-forhandlingene ville verden vært på vei mot 5 graders oppvarming i forhold til førindustriell tid.
– Det ville vært en dødsdom for mesteparten av menneskeheten, sier han.
– Hvis du ikke føler en slags sorg over det som foregår, forstår du åpenbart ikke rekkevidden av det, sier forhandlingsveteran Alden Meyer ved den europeiske tankesmia E3G. Han sier han har vært vitne til at menneskeheten kollektivt har forfalt som art.
– Er det frustrerende? Ja! Er det vanskelig? Ja! Men det er den måten som små og fattige land kan bruke for å få en plass ved bordet sammen med de mektige og rike landene, sier toppsjefen for FNs utviklingsprogram, danske Inger Andersen.
Konferansen om biologisk mangfold i Cali i Colombia i oktober kom ikke i mål og sluttet uten noen større enighet på noe felt, bortsett fra å anerkjenne urbefolkningers arbeid og innsats.
For ni år siden kom 190 land sammen i Paris for å vedta den historiske klimaavtalen. Alle landene var innforstått med at en sunn planet kom alle til gode, men dette har vi mistet av syne, sier FNs tidligere klimasjef Christiana Figueres. Hun var en av dem som dro lasset.
Irlands tidligere president Mary Robinson sier at FN-systemet er det verste, «bortsett fra alle andre som er verre». Hun er i dag medlem av advokatgruppen The Elders.
Både Gore, Depledge og andre går inn for et slags kvalifisert flertall for å få framgang i fastlåste posisjoner. Men tidligere forsøk i denne retning har feilet.
(©NTB)