Leni Økland (40) raste brått ned i vekt. Så kom de stygge kommentarene

– Går det bra? 

Bjørn Tore Taranger henvender seg til kjæresten og stryker henne på armen. 

Hun har gruet seg litt til å få TV 2 på besøk til hjemmet deres på Titlestad – innenfor Bergens bygrense, men langt nok unna sentrum til at boligfeltet ligger en kort joggetur unna et jordbruk. 

Taranger og Økland er et usedvanlig par. 

Han er ultraløper og har verdensrekorden for flest løpte kilometer på et døgn. Hun er i norgestoppen i motbakkeløping. 

Begge er topptrente etter å ha vært overvektige tidligere. 

De møttes – selvfølgelig – i en løpegruppe. I vår forlovet de seg, før livet tok en brå vending. 

Alvorlig sykdom

Økland ble syk og raste ned i vekt. 

Så kom reaksjonene. Til slutt ble det så ille at hun satte foten ned. 

– Jeg ville få en stopp på videre kommentarer og få folk til å bli mer oppmerksomme på hva de faktisk sier til dem rundt seg, forklarer Økland. 

Løperparet var på tur til Polen da trøbbelet startet. En halsbetennelse utviklet seg i feil retning. Hun fikk et sår i ganen, som senere ble infisert. 

Resultatet var at bergenskvinnen slet med å spise og drikke. 

Med henne var en bekymret kjæreste. 

– Det var ti dager der hun omtrent ikke spiste eller drakk noe, sier Taranger.

Som løpere er de vant til å ligge i den nedre delen av vektskalaen. 

Økland poengterer: 

– Når du har veldig lite fra før, sier det seg selv at du ikke har noe å miste. Og da blir resultatet at du blir kjempeundervektig. 

Rystet av kommentar

Etter Polen-turen gikk ferden videre til USA, hvor de allerede hadde planlagt en ferie. 

Da de reiste hjem til Norge, vakte Økland oppsikt. Utseendet hadde endret seg drastisk i løpet av noen uker. 

Hun merket at folk stirret. 

Noen kunne til og med snu seg da hun hadde passert. 

I tillegg var det alle kommentarene. 

– På en måte gjorde det ting veldig mye verre. 

Økland tar en pustepause. 

– Det var ikke bare én person. Det var nære, bekjente, fremmede på Instagram … folk jeg ikke kjente kunne sende meldinger til Bjørn Tore eller meg. 

– Når du sitter der og er redd for å dø, hjelper ikke den pågangen utenifra. Folk sier at «du er tynn, du er syk, dette er alvorlig». Du blir automatisk stemplet med spiseforstyrrelser, selv om ingen vet hva som ligger bak. 

Økland fikk stadig spørsmål om hvor mye hun veide. 

Én kommentar har brent seg fast: 

«Hvis du ikke vil at folk skal kommentere hvordan du ser ut, må du bare gjemme deg i en kjeller til du ser normal ut». 

Var overvektige – reagerer på endring

Frykten forsterket seg av presset utenfra. 

Skulle hun en tur på kjøpesenteret, kunne hun for eksempel dra capsen godt ned og kragen godt opp for å unngå at folk skulle stirre. 

Taranger rister på hodet og ser ned i gulvet. Han er steike forbanna på kjærestens vegne.  

– Hvor er filteret? Det er ikke noen gode kommentarer å få når du egentlig trenger støtte og kjærlighet. 

– Vi har begge vært i den andre enden av skalaen. Jeg veide 110 kilo, og hun veide 85 kilo. Da sier ikke folk så mye negativt, egentlig. De holder seg for gode til å si at «nå er du blitt feit». 

– De trår litt forsiktig, skyter Økland inn. 

Da hun raste ned i vekt i sommer, opplevde de tvert om at kroppen hennes ble allemannseie. 

Taranger plukker opp mobilen. Han viser et bilde de tok på 40-årsdagen. 

Økland ser på skjermen med store øyne. 

– Jeg har aldri følt meg så uvel. Jeg kvapp da jeg gikk forbi speilet. Det var så ubehagelig å se.

Bergensløperen jobbet febrilsk med å gå opp i vekt. Hun pøste på med smør på knekkebrødene og karamell og sirup i kaffen. På samme tid var immunforsvaret blitt kraftig svekket. Økland var innlagt på sykehus to ganger mens hun slet med å komme seg opp igjen i vekt. 

Samtidig gjorde kommentarene alt verre. 40-åringen husker ikke akkurat hva som fikk begeret til å renne over. 

Men hun husker godt en samtale de hadde i bilen. 

– Jeg sa at «nå er jeg så sliten, dette er ikke greit. Vi må si noe, for nå er det nok».  

Meldingene renner inn

Paret rykket ut på Instagram. 

Litt som før intervjuet med TV 2, gruet Økland seg: 

«Skal jeg virkelig våge?». 

De bestemte seg for å legge ut bildet fra 40-årsdagen. Det i seg selv var en tøff beslutning. 

– For det ser jo så grusomt ut. Jeg får vondt når jeg ser det bildet. 

Tittelen ble «når for tynn blir en synd». 

Les innlegget her

NÅR «FOR TYNN» BLIR EN SYND.

Jeg har vært både overvektig og undervektig i livet mitt. Jeg vet hvordan det føles å bære en kropp som andre har meninger om – uansett hvilken retning vekta peker.


Men det jeg aldri var forberedt på, var hvordan det skulle føles å bli møtt med mistenksomhet, blikk og kommentarer da jeg var på mitt tynneste. Da jeg var overvektig, kunne folk si «du er fin som du er» eller «du har så nydelig ansikt».

Noen kommenterte kanskje vekten, men det lå som oftest et forsøk på støtte i det.
Da jeg ble tynn – ikke av valg, men av sykdom – endret alt seg.
Plutselig var kroppen min allemannseie.
«Du ser syk ut.»
«Du er altfor tynn.»
«Har du spiseforstyrrelse?»
«Du ser ikke frisk ut.»
Blikkene. Hviskingen. Ryktene.

Jeg fikk ofte spørsmål fra folk: «Hvor mye veier du nå?» «Har du lagt på deg?»
Men tenk etter – hadde vi spurt en som var overvektig om det samme?
Alle sier de bare mener godt. Men tenk hvordan dette føles for en som strever febrilsk med vektøkning. Hun vet hun ikke ser bra ut. Hun vet hun ser syk ut. Hun trenger ikke høre det fra hele verden.

Jeg har aldri før følt meg så stygg, så liten og så dømt som da jeg var på mitt tynneste.
Det er som om verden har bestemt at det er lov å kommentere en kropp som er tynn – at det ikke er sårende, bare «ærlighet». Men det er ikke ærlighet, det er mobbing forkledd som bekymring.

For ingen vet historien bak en kropp. Ingen vet hvorfor noen er blitt som de er.

Jeg ble syk. Jeg gikk ned i vekt. Og i stedet for støtte, fikk jeg stempelet «spiseforstyrret».
Jeg fikk høre at jeg burde gjemme meg bort «til jeg ser normal ut igjen». Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg isolerte meg, når jeg egentlig trengte kjærlighet og forståelse.

Så jeg spør: Hva er normalen?
Hvorfor tåler vi ikke at mennesker ser forskjellige ut? Hvorfor har vi laget en verden der bare én kroppstype er «trygg» å ha?
Å kommentere noens kropp – uansett om den er tynn, rund, høy eller lav – er å trå over en grense.

For du vet aldri hva det mennesket går gjennom.

Det er på tide å forstå at mobbing ikke handler om størrelse. Den handler om mangel på forståelse. Tynn, tjukk, høy, lav – ingen fortjener å bli redusert til kroppen sin.

Hentet fra Bjørn Tore Taranger og Leni Øklands Instagram-kontoer.

I etterkant har støttemeldingene rent inn. Noen har til og med ringt for å rose paret. 

– Jeg er glad for at vi gjorde det, sier Taranger. 

– Vi satte lys på at du bør tenke deg litt mer om før du kommenterer om noen har gått opp eller ned i vekt, at det kan ligge noe bak, istemmer Økland. 

For da hun var syk, var det bare ett spørsmål hun ville ha: 

– Går det bra?