Faren døde plutselig: – Det er ikke noe farlig, gutten min

«Nå må dere komme!»

Ropet fra legen glemmer han aldri.

Sammen med resten av familien løper han livredd gjennom sykehusgangen.

Inne på rommet forteller pipelyden fra maskinen faren er koblet til, alt om alvoret.

Nå piper den fortere og fortere.

– Så sier de bare: «Han dør nå.»

Tobias Normann ser mot oss med blanke øyne.

Den dagen mistet han sin far.

På bare noen få timer gikk familieferien i Spania fra skjønneste harmoni til det verste mareritt.

– Jeg må til sykehuset

På ferie i Spania nøt Tobias tid i solen med familie, kjæreste og svigerforeldre.

Det var sommer. Landslagsmålvakten i hockey hadde lagt bak seg en god sesong, og tok litt velfortjent hvile med de som sto han nærmest.

Så ringte telefonen.

Svigerfar ville at Tobias skulle komme hjem fra golfbanen, for faren hans Espen følte seg ikke bra.

– Jeg hadde aldri sett ham sånn før. Da jeg kom hjem satt han lent fremover. Han slet med å puste og fikk ikke sagt noe. Det var et sjokk å se faren min sånn.

Faren ville først ikke at de skulle ringe etter ambulanse. 

– Så sa han plutselig: «Nå må jeg ha en ambulanse. Jeg må til sykehuset.» 

I nesten halvannen time ventet de på hjelp. 

Da de først kom og ga ham behandling, kviknet han litt til. På vei inn i sykebilen var smilet tilbake.

– Jeg husker at han sa: «Ta et bilde av meg nå.» Han begynte å tulle litt, og vi begynte å bli tryggere på at det kom til å gå bra, smiler Tobias.

– Det er ikke noe farlig, gutten min

På sykehuset fant de raskt ut at faren hadde hatt hjerteinfarkt.

I løpet av få timer gikk det hele fra en perfekt ferie til et levende mareritt.

De neste tre timene satt hans nærmeste på venterommet og fryktet det verste.

Beskjeden som så kommer, oppleves skummel: Flere av veiene (kransarteriene) inn til hjertet er tette. Blodet sirkulerer ikke som det skal, og farens situasjon er fortsatt kritisk.

Så fikk familien komme inn på rommet hvor faren lå.

– Med fasit i hånd ble det siste gang jeg fikk kontakt med ham. 

Hans siste ord til sønnen skulle vise seg å bli disse:

– Det er ikke noe farlig, gutten min. I love you.

I timevis satt familien på gangen og ventet på nye beskjeder. 

Midt på natten gikk han og moren med på å dra hjem for litt søvn, med en betingelse: at de ble ringt om det skjedde noe.

– Mamma sov ikke et sekund. Hun satt jo bare og fulgte med på telefonen. Men vi ble ikke ringt og dro derfor tilbake på sykehuset på formiddagen med god tro på at det skulle gå bra.

Fikk overraskende beskjeder

Tilbake på sykehuset fikk de umiddelbart en brutal beskjed: faren hadde vært nær å stryke med. 

Papirlappen de hadde gitt med numrene sine, hadde blitt rotet bort på sykehuset.

Nå lå han i respirator i en kamp mot døden. 

Plutselig satt de der ved siden av hans seng og gråt, trøstet hverandre og delte alt de ikke hadde rukket å fortelle ham – i håp om at han hørte hva de sa.

Etter fem timer ved sengekanten kom legene inn på rommet med et nytt håp. 

– De vinket oss inn på et rom og sa at han var såpass ung og kriget så bra at de skulle prøve å få tak i noen spesialister fra et annet sykehus som kunne tilby ham en annen operasjon.

– Nå er det oss to

Håpet ble kortvarig.

– Tre leger tok oss med inn på et rom og sa at de hadde prøvd sitt beste, men at han ikke var sterk nok til å flyttes. 

– Jeg husker at jeg spurte: Hva er det dere sier?

– Da sa de at han kom til å dø. Maskinen holdt ham i live. Vi kunne velge hvor lenge maskinen skulle stå på.

24-åringen rister på hodet. Det har gått et halvt år siden beskjeden som ble etterfulgt av at legen ropte at de måtte komme inn på rommet til faren.

De rakk akkurat frem i tide til å se farens liv ebbe ut til raskere og raskere piping fra maskinen ved siden av.

I tårer satt Tobias og holdt hånden til sin far. Han nektet å forlate ham, men godt over en time etter at han døde kom moren inn igjen og ba han bli med ut.

– Jeg ville ikke slippe. Men hun tok meg i den ene hånden. Så holdt jeg pappa i den andre. Så husker jeg mamma sa: 

– Nå er det oss to. Nå slipper vi ham. Vi klarer det. 

En siste avskjed med pappa

To uker senere fyltes Domkirken i Fredrikstad.

Tobias sto ved inngangen og håndhilste og klemte alle som tok turen. Det føltes rett. Det føltes som at faren hadde ønsket at han gjorde det.

Han hadde bestemt seg for at han under seremonien skulle opp foran alle og holde tale om sin far. Akkurat som hans far gjorde for sin far to år tidligere.

– Plutselig var det min tur. Jeg husker at jeg satt lengst frem. Det var kanskje ti meter å gå frem, men de stegene var så tunge. Det føltes som flere mil å gå. 

– Så sto jeg der da, med kisten liggende foran meg.

24-åringen ville så gjerne fortelle hva faren, hans beste venn og største helt hadde betydd for ham.

Her kan du lese hele Tobias sin minnetale:

Fredriksstad Blad publiserte først med tillatelse hele Tobias Normann sin minnetale.

Den kan du lese her:

– Jeg vet at jeg alltid har deg i ryggen, pappa.

For de av dere jeg ikke har fått æren av å møte, er mitt navn Tobias Normann.

Jeg er en av Espens to sønner og jeg vil gjerne si noen ord om pappa, hva han var for meg, og noen av de tusen leksjonene han ga meg. Jeg står ikke her nå fordi jeg verken liker eller er flink til å holde taler foran mange mennesker.

Men jeg bestemte meg for cirka to år siden i bestefar Terjes begravelse, da pappa startet på sin tale for sin helt, at jeg ville holde en tale for min. Tanken var at det øyeblikket kanskje skulle komme om rundt 30 år. Ikke etter to.

Men nå har dagen kommet.

Pappa var alltid en som ikke ville stå i rampelyset og få oppmerksomhet selv, men heller en som hjalp alle andre til å skinne. I dag handler det ikke om alle andre. I dag handler det om deg, pappa. Ikke fordi du liker det, men fordi jeg skylder deg alt, og jeg vil gi deg den hyllesten og oppmerksomheten du fortjener.

Både mamma og pappa har alltid vært veldig opptatt av å vite hvordan det går med meg. Da jeg flyttet ut av redet som 15-åring, måtte de ty til nye metoder for å holde litt kontroll. Pappa ble etter hvert en ganske moderne type når det gjelder teknologi, og startet tidlig opp en Snapchat-gruppe for oss tre. Den døpte han Familien Kork.

Ikke vet jeg hvorfor han valgte den tittelen.

Hver dag siden den gruppen ble skapt i 2017, har mine dager startet og sluttet på samme måte. Dagens første oppgave har alltid vært å sende et hjerte i gruppa vår, og motta hjerter fra mine to nærmeste.

Kanskje var det bare en metode for dem å forsikre seg om at jeg hadde stått opp og ikke forsov meg. Det vet jeg ikke. Dagens siste oppgave var helt lik.

Selv om han ikke kunne være rundt meg hele tiden var det en av hans måter å vise at han tenkte på meg og fantes der for meg. Jeg har egentlig alltid syntes at det har vært ganske teit å holde på å sende hjerter hele tiden, men nå hadde jeg gjort hva som helst for å få en varsling om at det tredje hjertet hadde tikket inn.

Selv om han ofte var langt unna, var det en måte å vise meg at han var der, men ikke la dere lure. Pappa var oftest ikke så langt unna. Jeg kunne ringe ham når som helst. Han var alltid påkoblet og klar for å hjelpe, uansett situasjon.

Han var alltid den første jeg ringte for å få råd, fortelle store ting eller fortelle tyngre ting. Han var min bestevenn. Det var noe med pappa. Akkurat som han hadde en slags superkraft. Å snakke med han gjorde alltid ting mye bedre og stoltheten i både stemmen og øynene hans når han fikk gode nyheter, har alltid gitt meg en unik følelse.

Nå etter han forlot oss, har jeg reflektert veldig mye over både han og vår relasjon. Noe av det jeg har innsett, er at jeg har følt på en slags konkurranse mellom meg og han. Men sannheten er at den konkurransen handlet om ulike ting for oss.

For meg trodde jeg det var at jeg ville være bedre enn han på alt. Jeg ville være sterkere, smartere, penere, ha en bedre karriere – det var nemlig en periode der det største vi begge hadde oppnådd innen hockeykarrieren var matcher for Comets A-lag og ikke noe særlig annet å skryte av, og det lot han meg høre.

Men nå når jeg har fått litt avstand og reflektert, har jeg funnet ut hva alt dette handlet om.

For meg handlet det ikke om å være bedre enn ham. Men for meg var han det perfekte menneske på alle arenaer. Som far, ektemann, leder, sønn, trener, virkelig på alle måter. Og først og fremst medmenneske. For meg er han drømmeeksempelet på den mannen jeg selv håper å bli.

Jeg ville ikke konkurrere med ham, jeg ville bare bli akkurat som han.

Og det andre jeg lærte var at alt han egentlig ville var å hjelpe meg å bli den beste versjonen av meg selv og at jeg og min bror var de to eneste mennene han hadde håpet skulle bli bedre enn seg selv. Det var hans oppgave og det ansvaret han følte på. Og tanken på at han ikke er der og fortsetter å guide meg gjennom livet så jeg til slutt kanskje blir den mannen han hadde håpet på, knuser meg.

Men jeg har lært så uendelig mye av pappa, og jeg skal ta med meg alt fra han og forsøke å bli den mannen han hadde ønsket. Å bli som pappa har jeg innsett er en umulig oppgave, men om jeg klarer å bli 50 prosent av den han er, så kommer jeg til å bli et veldig fint menneske.

Så pappa, tusen takk for alt du har gjort for meg og for at akkurat du var du. Jeg kunne ikke fått en bedre far, og jeg skal kjempe resten av livet mitt for å gjøre deg stolt.

Jeg kommer til å være takknemlig for deg for alltid, og jeg er så utrolig stolt over at akkurat du var min pappa. Jeg vet at selv om du ikke er der på den måten jeg trodde fremover, så kommer du til å finne en måte. For det gjør du alltid. Uansett hvor mørkt og jævlig det ser ut, så finner du alltid veien. Du kommer til å være der for meg og hjelpe meg. Jeg vet at jeg alltid har deg i ryggen og da er det ingen oppgave som blir for stor.

Du er min helt, pappa. Jeg elsker deg!

Hvil i fred pappa. Jeg elsker deg, du er min helt for alltid.

– Jeg gikk inn i kampmodus, på en måte. For min del ble det som en hockeykamp – jeg var i bobla og så aldri opp. Jeg hadde fått høre at da var det enklere å bryte helt sammen.

Espen Normann ble 54 år gammel. 

Digitalredaktøren i Fredriksstad Blad var også ansvarlig for det digitale i familien, noe sønnen kom inn på i talen.

Da Tobias flyttet til Karlstad som 15-åring for å satse på hockeyen, ble Snapchat-gruppa «Familien Kork» opprettet.

– Det ble en greie at vi skulle sende et hjerte i den når vi sto opp og når vi la oss. Selvfølgelig var det mye annet imellom, men det var starten og slutten på hver dag.

– Jeg syntes at det å holde på å sende hjertene var ganske teit. Jeg var ganske mør av det.

– Men når det var for sent å få det tredje hjertet, var det alt jeg ville. Jeg vil så gjerne at det tredje hjertet skal tikke inn.

Tårene presser på

Det er en måned siden han bar urnen til sin far samme vei som vi går gjennom kirkegården denne grå novemberdagen.

For første gang siden den surrealistiske gåturen er han tilbake på sin fars grav.

Foran graven står sønnen med hendene dypt i lommene og ser ned på stenen hvor farens navn er gravert inn.

Tårene presser på, men han holder dem tilbake.

Vi småprater om den personen faren var, og hvordan Tobias alene i stille stunder fortsatt prater til ham. 

Om at han ikke lenger får svar, men at han likevel føler at han vet hva faren ville sagt. Det smiler han av.

Det er så mye han skulle ønske at faren fikk se.

Som at han dager før kjøpte sin første leilighet. Eller at han for tiden lever ut drømmen som hockeykeeper i en av Europas største klubber.

Denne fredagen er han hjemme i Fredrikstad fordi han har valgt å stå over landslagssamling for å komme hjem til moren.

For da hun mistet mannen, deres felles klippe i livet, ble hun sittende igjen alene.

– Hun har vært helt utrolig. Jeg er så stolt av hva hun klarer og hvilke steg hun har tatt. Det kommer til å ta litt tid før hun er seg selv igjen, men hun har vært en helt.

Han bestemte seg tidlig for at han må leve livet til det fulle uansett om faren ikke lenger er med.

– I ettertid av begravelsen har jeg tenkt at det ikke lenger er noen oppgave som blir for stor, for jeg har virkelig vært gjennom helvete. 

To tomme stoler

I fjor skrev Normann under for den tradisjonsrike svenske ishockeyklubben Frölunda.

En stolt dag for nordmannen. 

Foreldrene lot ikke muligheten glippe forrige sesong til å få se sin sønn i mektige Scandinavium i Göteborg.

De var på hver eneste kamp i fjor, om det så krevde å dra tur-retur Fredrikstad-Göteborg samme kveld.

Alltid tidlig ute på faste plasser. Det ble en fast greie, og en trygghet for Normann da han på oppvarmingene kunne titte opp på foreldrene der han skled ut på isen.

– Etter hjemmekampene pleier vi å gå en runde på isen og takke supporterne. Da visste jeg alltid hvor de satt. Uansett om det gikk bra eller dårlig vinket jeg opp til dem og fikk vink tilbake. Det ble en fin greie.

Nå har det stort sett gått bra denne sesongen.

Men han ser to tomme stoler når han kommer ut til oppvarming. Og det er heller ingen der når de går rundene etter kampene.

– Selv når de ikke er der, vinker jeg alltid opp til de plassene. Jeg vet at de følger med på en annen måte.

Moren har foreløpig ikke følt seg klar til å komme tilbake.

Når hun en dag gjør det, skal han vinke opp, som alltid.

24-åringens drømmer på hockeybanen er fortsatt like store, men han vet at foreldrene er like stolte av ham uansett hva han oppnår.

Som han sa i talen er den største drømmen å bli som sin far:

– Å bli som pappa har jeg innsett er en umulig oppgave, men om jeg klarer å bli 50 prosent av den han er, så kommer jeg til å bli et veldig fint menneske.