Vibeke Løkkeberg fotografert da hun i 1973 var invitert til det første internasjonale kvinnefilmseminaret i Berlin med debutfilmen «Abort» (1971) – og benyttet anledningen til å intervjue internasjonale filmkolleger. Foto: Abisag Tüllmann / bpk / Handout / NTB
Spørsmålet den tar opp, er like aktuelt i dag som i 1973: Kvinners rolle i filmbransjen. Tittelen er talende: «The Long Road to the Director’s Chair».
– Det var og er fremdeles en lang vei til sjefsstolen for kvinner i film og medier. Den er ofte besatt av kvinner som følger menns system og fyller menns sko, sier Løkkeberg til NTB.
Forrige film fra Løkkeberg var «Gazas tårer» fra 2010, også det en dokumentar.
– Jeg ble invitert for å vise min første film, dokumentaren «Abort». Jeg tok med meg fullt kamerateam etter å ha fått Centralfilm til å sponse meg og intervjuet et knippe internasjonale filmkvinner, forteller hun.
– De speiler datidens samfunn og snakker om både seksualitet og arbeidsforhold – blant annet om hvordan de blir sensurert av systemet. Alle hindringene som stilles i veien for dem fordi de er kvinner. Det er nærmest en slags forløper til MeToo – det er ikke rart at NRK ikke ville ha filmen, hevder hun.
Tanken var at kortfilmen skulle skaffe finansiering til en lengre versjon. I stedet havnet 110 minutter med råopptak i arkivet hos Nasjonalbiblioteket.
– Der fant de for halvannet år siden esken med opptakene, sier Løkkeberg.
En møysommelig prosess begynte for filmarkivarer og forskere, beskrevet i Forskning. Først fant man opptakene, men uten lyd. Til slutt klarte man å spore opp også lyden, og digitaliserte og synkroniserte det hele.
– Det var full sal hver gang. Jeg ble først forundret over interessen for dette stoffet – der jeg friskt intervjuer representantene for datidens gryende filmfeministmiljø.
Tilbakemeldingene hun fikk fra yngre krefter i filmbransjen, viste seg deprimerende klare:
– Folk som har sett materialet, blir overrasket over at man ikke har kommet lenger i dag. De kjenner seg godt igjen.
For tallene er ikke oppløftende, heller ikke internasjonalt: I Hollywood er kvinneandelen av regissørene som sto bak de 250 største filmene i 2024 kun på 16 prosent. For de 100 mest populære filmene er andelen nede i 11 prosent – en nedgang fra året før, meldte Variety nylig.
Hun har selv klippet filmen, som slippes gjennom hennes filmselskap The Norway Film Development og produsent Anders Tangens Viafilm. Resultatet er blitt det som karakteriseres som «en banebrytende dokumentarfilm» av Norsk filminstitutt.
Nå er den blant de elleve filmene som onsdag presenteres på Filmvåren-arrangementet på Filmens hus i Oslo – og skal settes opp på norske kinoer i løpet av våren.
Hun trekker fram at finansiering blir stadig vanskeligere å skaffe, noe hun selv opplevde. Det gjør at færre og færre får slippe til. Løkkeberg hevder det nærmest ligger sensur i dagens påkostede filmspråk.
– De store, dyre filmene med sitt perfeksjonistiske, estetiske filmspråk skaper avstand til publikum. I min film rendyrker jeg en intim og nære fremstilling av kvinner som forteller. Vi må finne tilbake til ærlighet og nærhet.
Opptakene til den nye filmen gjorde hun i 1973 under det første internasjonale kvinnefilmseminaret i Berlin. Dit var sentrale kvinner i film- og TV-bransjen fra en rekke vestlige land invitert.
Vibeke Løkkeberg sikter til at hun den gang tilbød NRK stoffet, i form av et 15 minutter lang versjon. Men rikskringkasteren sa «nei». Kanskje var Løkkeberg altfor tidlig ute i sin samtid.
To ganger ble råmaterialet vist på Arsenal – Institut für Film und Videokunst i Berlin, både med og uten lyd, forteller Vibeke Løkkeberg.
Dermed gikk filmskaperveteranen i gang med å lage kinodokumentaren i en form som også bevarer det arkivariske.
– «The Long Road to the Director’s Chair» har mye å si til oss i dag. Den viser vei for andre kvinnelige regissører for hvordan man kan forenkle, så man har råd til å lage film – og si det man ønsker å si, mener Vibeke Løkkeberg.
(©NTB)