Kristin Austgulen Fosnæs våknet av at hun gråt før VM-stafetten for Norge

Kristin Austgulen Fosnæs våknet av at hun gråt og slet med å sove. 

25-åringen visste hvilken oppgave som ventet når hun sto opp: VM-stafett på hjemmebane for Norge. 

Større blir det ikke. 

Skiløperen var også smertelig klar over hvem som var lagets svakeste ledd. 

– Noe av det verste jeg har vært med på 

TV 2 møter Kristin Austgulen Fosnæs i Bærumsmarka, ikke langt fra Fossum, hvor langrennsløperen vokste opp. 

På stien opp mot Sæteren gård er 25-åringen i sitt sedvanlige gode og sprudlende humør. 

I løpet av den 20 minutter lange gåturen oppover er det ikke mange øyeblikk med stillhet.

Men vi skal snart rippe opp i det som ble en traumatisk opplevelse for den unge langrennsløperen. 

– Gud bedre. Personlig er det noe av det verste jeg har vært med på. Det var mange tanker og følelser, og lite søvn, sier Kristin Austgulen Fosnæs til TV 2. 

Vi er tilbake i mars. Det er grått vær på Granåsen skistadion, men på tribunene har publikum møtt opp i hopetall de siste dagene. 

Opp mot en million nordmenn følger VM-løpene hjemmefra. 

På et hotell 15 minutter unna stadion får Fosnæs beskjeden alle norske langrennsløpere i utgangspunktet drømmer om å få: Du skal gå VM-stafetten. 

Men når laget offentliggjøres, står Kristin Austgulen Fosnæs oppført som ankerkvinne. 

Den yngste løperen har fått den tøffeste oppgaven. Rekkefølgen på de norske løperne overrasket de fleste. 

– Det var en felles avgjørelse som ble tatt av hele laget. Det var det vi hadde troen på at var den beste muligheten. Men, jeg tenkte jo egentlig at jeg skulle få en annen etappe, sier Fosnæs. 

Fram til da hadde de svenske kvinnene vunnet alle gullene på kvinnesiden i Trondheim. 

Det svenske laget måtte finne seg i å være favoritter, men det norske publikummet drømte om gull. 

– Jeg følte at jeg våknet av at jeg gråt fordi jeg var så nervøs. I alle fall dagen før. Jeg kjente på så mange følelser, sier Fosnæs. 

Sammen med Heidi Weng, Therese Johaug og Astrid Øyre Slind, tre rutinerte lagvenninner over 30 år, skulle Fosnæs prøve å innfri i sin aller første VM-stafett. 

– Om morgenen før stafetten tenkte jeg bare «jeg kan ikke gråte før start», så jeg måtte passe på hvem jeg møtte. Hvis folk hadde spurt meg hvordan det gikk, så hadde jeg begynt å gråte med en gang. 

25-åringen visste hva som sto på spill. Hun hadde sett det norske laget gå VM-stafett gjennom hele oppveksten. 

Nå var hun plutselig en del av laget, men presset som lå på skuldrene hennes tynget mer enn gleden over å få gå. 

Før start handlet det bare om å komme seg gjennom de siste timene før hun skulle få klappet på skulderen å gå sin etappe. 

– Jeg hadde det jo ikke bra. Heldigvis er smøreren min veldig søt, så han ble litt som en mentaltrener. Han gikk sammen med meg på oppvarming og var skikkelig trygg og god. 

– Jeg møtte kjæresten min også, men da måtte jeg bare si at «jeg ikke kan prate med deg nå». Han skjønte hvorfor og hadde veldig forståelse for det. 

Mens Fossum-løperen varmer opp, ser hun at Heidi Weng rykker fra Sverige.

Når de tre første norske kvinnene har gjort sin jobb leder det norske laget med 37 sekunder på favorittene. 

– De andre norske jentene hadde fortjent å vinne

I kommentatorbua til TV 2 konstaterer Marius Skjelbæk og Petter Skinstad med at det er en ledelse som kan holde helt inn. 

Det er til tross for at det er flere ganger verdensmester Jonna Sundling som skal jakte Fosnæs for Sverige. 

Men, på den første kilometeren av sju, har den svenske supersprinteren tatt inn 17 sekunder. 

I målområdet setter Ebba Andersson drikken fast i halsen når hun får se avstanden. 

Kjente du på det, følte du deg som det svakeste leddet? 

– Ja, absolutt. Det var jo ikke noen hemmelighet heller. Det var tre stykker på det laget som var medaljekandidater i alle øvelsene de gikk, og så kom jeg. 

– Jeg hadde aldri vært i nærheten av pallplass i verdenscupen, og så skulle jeg gå mot hun som hadde hatt et bra VM fra før og er vass på både sprint og distanse, sier Fosnæs. 

Oppgaven blir for tøff. Jonna Sundling henter inn den norske ankerkvinnen, og på oppløpet har hun fortsatt krefter nok igjen til å gå Sverige inn til gull. 

– De tre andre norske jentene hadde åpenbart fortjent å vinne, men så er man ikke sterkere enn det svakeste leddet. 

Likevel blir hun møtt av jubel fra lagvenninnene i målområdet. I intervjuene etterpå er alle enige om at de er fornøyde med sølv. 

– For noen fantastiske mennesker. Det var veldig fint. Hadde de vært dritskuffet vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg selv. Det hadde vært helt forferdelig. For det er jo det som er med en stafett, at du føler at du skuffer alle andre.

Men Kristin Austgulen Fosnæs gråter i skifteområdet, både når hun treffer landslagstrenerne og kjæresten hun ikke kunne prate med før start. 

– Da jeg møtte folk etterpå så fikk jeg følelsen av at nå kan jeg slappe av. Nå er jeg ferdig, nå er det historie. Jeg følte at alle følelsene kom ut, og at jeg kunne puste igjen. 

Denne helgen er hun tilbake i Trondheim. Et halvt år etter den tøffeste dagen som skiløper. Nå er 25-åringen først og fremst takknemlig for at hun fikk muligheten. 

– Det var en sinnssyk opplevelse. Jeg føler meg heldig som har fått lov til å gå VM-stafett på hjemmebane. Det er ikke alle som får mulighet til det. Så det er jeg veldig takknemlig for.

Videre tar hun med seg lærdommen, særlig knyttet til det mentale. 

Uansett hvilken oppgave hun får i framtiden, tror Fosnæs at det kommer til å bli vanskelig å toppe nervene og følelsene knyttet til stafetten i Trondheim. 

Tar du sisteetappen i OL, hvis du får den? 

– Hvis jeg får den, så kommer jeg sikkert til å ta den, men jeg kan godt ta en annen etappe òg, for å si det sånn. Men herlighet. Jeg har lært mye og føler at jeg skal være rustet til å klare den etappen bedre neste gang.