Leserinnlegg: Hun er 86 år og bor alene i huset hun og ektemannen bygde sammen for over femti år siden. Der vokste barna opp, der pyntet de juletreet hvert år, der ble minnene skapt og fellesskapet holdt i live.
Nå er det bare henne igjen. Pensjonen er lav fordi hun valgte å være hjemme med barna da det ikke fantes barnehageplass, og fellesskapet krevde innsats.
I dag straffes hun for det valget.
Resultatet av hennes livsvalg er likevel tydelig. Barna hennes har skikket seg godt, de er i arbeid, de har familie, og de tar ansvar i sine egne liv. Hun gjorde det samfunnet ba henne om, og hun gjorde det med kjærlighet og pliktfølelse. Nå er belønningen en skatteregning hun ikke har mulighet til å betale.
Taksten på huset hennes har skutt i været, ikke fordi hun har gjort noe annerledes enn før, men fordi presset i boligmarkedet har økt og fordi det offentlige selv har valgt å retaksere verdiene.
Når staten og kommunen setter nye takster, får det dramatiske konsekvenser for mennesker som aldri har tenkt på seg selv som rike. For henne betyr det eiendomsskatt, formuesskatt, tap av bostøtte og tap av trygghet.
Hun sitter plutselig med en formue på papiret og en skatteregning hun ikke har råd til. For hva, for retten til å bli boende i sitt eget hjem.
Og det stopper ikke der.
Strømregningene har økt, gebyrene for vann og avløp stiger fordi Norge skal etterleve nye EU-krav, og både staten og kommunene blir stadig mer kreative og ambisiøse i jakten på nye inntekter. Det kommer nye avgifter, nye gebyrer og nye krav som gjør det stadig vanskeligere for eldre mennesker å bo trygt i eget hjem.
Minstepensjonen følger ikke med. Vedlikehold av huset blir vanskeligere for hvert år. Hun må prioritere mellom vedlikehold, varme og mat.
Når skattene tar en stadig større bit av en allerede knapp minstepensjon, så tvinges valget frem. Skal hun ta opp lån med pant i huset for å ha råd til å bli boende, eller skal hun selge, flytte, forlate hagen hun har stelt i femti år og nabolaget som har vært hennes sosiale livslinje etter at mannen døde. Det er ikke snakk om luksus, det er snakk om livskvalitet og verdighet.
Det er nemlig ikke de superrike som rammes hardest av dagens formuesskatt. Tall fra SSB viser at over 600 000 nordmenn betaler formuesskatt, og blant disse er det nesten 25 000 som ikke betaler inntektsskatt i det hele tatt. 82 prosent av dem er kvinner, og snittalderen er 68 år. Dette er ikke aksjemilliardærer i Sveits, dette er bestemødre med en nedbetalt enebolig og null på konto.
Det er disse menneskene Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger å skattlegge enda hardere. De har økt formuesskattesatsen, økt verdsettelsen av bolig, økt eiendomsskatten og fjernet fradrag som før beskyttet de eldre.
Nå rammes de som har vært ansvarlige, de som har betalt ned lånene sine, de som ikke har gjeld, de som bare vil bo i fred der de alltid har bodd.
Fremskrittspartiet sier klart nei.
Vi vil fjerne hele formuesskatten, vi vil skrote eiendomsskatten, vi vil sikre at eldre ikke må flytte fra hjemmet sitt fordi staten mener de er for rike til å bli boende. Et hjem skal være et hjem, ikke en skattefelle. Det handler ikke om tall på et skjema, det handler om mennesker, om trygghet, om verdighet.
Av Tor Kristian Gaard
Karmøy FRP
