– Gjorde vi det bare verre? – Rogaland

«Eg lige Norge. Men Norge lige ikkje meg»

Det er september 2012.

Det gamle sinnssykehuset på Dale i Sandnes ligger grått og tilbaketrukket blant trær ved Gandsfjorden.

De siste årene har det vært et asylmottak.

I bygningene lever hundrevis av mennesker på flukt.

Denne dagen er NRK Dagsrevyen på besøk.

Utenfor møter TV-teamet en 10 år gammel jente med store øyne og kav Sandnes-dialekt.

Hun heter Neda.

Hun ser rett inn i linsen.

Så sier hun ordene som skal brenne seg fast i den norske folkesjelen:

«Eg lige egentlig å være i Norge. Men Norge lige ikkje meg».

Den nagende tvilen

Ved siden av tiåringen står barnepsykiater Aina Basilier Vaage.

På mottaket på Dale driver Vaage et pionerarbeid innen asylbarnas psykiske helse.

Hun behandler traumatiserte flyktningbarn og ser hvordan den årelange ventetiden på opphold i Norge skader dem.

Underveis gjør barnepsykiateren en skremmende oppdagelse:

Den årelange ventetiden på opphold skader ofte barna mer enn krigsopplevelsene de har bak seg.

Dette året viser tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) at over 600 barn har bodd mer enn tre år på norske mottak uten oppholdstillatelse.

Neda har bodd på Dale i ti år – i praksis hele sitt liv.

Etter hvert oppdager myndighetene at Nedas foreldre har løyet.

De er fra Jordan, ikke statsløse palestinere fra Irak.

Familien får beskjed om å forlate Norge.

Men foreldrene, som har sett barna vokse opp og bli en del av lokalmiljøet, vil ikke reise.

For Vaage var det umulig å bare snu ryggen til og gå videre.

Neda-saken blir en av de mest omtalte og debatterte asylsakene i nyere norsk historie.

Den blir selve symbolet på den prinsipielle dragkampen mellom statens strenge innvandringspolitiske hensyn og jussens humanitære krav: Barnets beste.

Det som begynner som et ønske om å hjelpe en familie på Dale, blir snart til en nasjonal støttegruppe.

En kamp på barrikadene som skal strekke seg over mer enn et tiår.

Vaage har fått Kongens fortjenstmedalje og flere andre priser.

Men i dag, fra pensjonisttilværelsen i Sandnes, ser hun tilbake.

Nå er hun i tvil.

– De skulle ikke ha blitt lurt til å tro at de kunne komme tilbake. Vi ga dem falske forhåpninger. Vi burde kanskje ha lagt saken død, sier Aina Basilier Vaage.

Nektet å reise

Neda er ni år gammel da Vaage møter henne for første gang.

En alvorlig jente, men med tydelig blikkontakt.

Hun snakker lavt og forsiktig, og forteller at hun har det vanskelig.

På mottaket på Dale spør barna hverandre om de har fått «positivt eller negativt».

– Alt handlet om hvorvidt de hadde fått opphold eller ikke, sier Vaage.

Foreløpig vet ikke Neda svaret.

Men nå er foreldrenes løgn avslørt og frykten for at politiet skal komme om natten og sende dem ut av landet er stor.

Det har skjedd med flere av de andre barna på mottaket.

Lyden av knust glass

Trusselen om at familien kan bli hentet når som helst, vekker engasjementet hos flere.

I Sandnes starter SV-politiker Heidi Bjerga en støttegruppe som sørger for pengeinnsamlinger, fakkeltog og støttekonserter.

Målet er å stoppe tvangsutsendelsen.

Aksjonen «Norge liker Neda. Stans deportasjonen» går viralt.

– Vi hadde stor tro på saken, og var helt sikre på at de skulle få opphold, sier Bjerga i dag.

Vaage fortsetter som lege og sakkyndig for familien, og konkluderer med at en utsendelse vil være et uopprettelig traume.

Samtidig som det kjempes i Sandnes, engasjerer forfatter Kari Gellein og advokat Arild Humlen seg i Oslo for å legge politisk og juridisk press på myndighetene.

Gellein hadde møtt Neda året før da tiåringen ble tildelt Annette Thommesens minnepris, og materialet fra møtene deres ble senere en sentral del av Gelleins bok om norske asylbarn.

Men i mørket natt til 11. juni 2013 sprekker håpet.

Neda (12), lillebror Nael (11), lillesøster Dima (9) og lillebror Zuher (5) sover sammen med foreldrene sine i leiligheten på Dale mottak.

Utenfor døren gjør politiet seg klar til å gå inn, men først banker de på.

Neda rekker å ringe Gellein i Oslo i panikk, før hun blir avbrutt.

Under en mellomlanding på vei til Jordan får hun låne en telefon av politiet, og den redde stemmen i røret blir starten på et engasjement for Gellein som skal strekke seg over mange år.

Før Norge våkner til morgennyhetene, sitter familien på et fly til Jordan.

Venterommet i Irbid

Utsendelsen vekker stor oppmerksomhet, og folk over hele landet reagerer sterkt.

Det gjør også politikere som representerer regjeringspartiene, som har ansvar for utlendingspolitikken her i landet.

Mens Neda og familien flytter inn hos besteforeldrene på grensen til flyktningleiren i Irbid i Jordan, fortsetter støttegruppen i Norge kampen for retten til opphold og tar saken til domstolene.

– Vi var fortsatt optimistiske etter deportasjonen, sier Vaage.

Vaage reiser til Jordan flere ganger for å holde motet oppe og følge med på den medisinske situasjonen i familien.

Flyktningleiren Irbid ble etablert i 1951 for palestinske flyktninger som flyktet under krigen i 1948.

Her bor flere hundre tusen mennesker tett på hverandre i murbygninger. Området er under et enormt press på grunn av den store flyktningstrømmen fra Syria.

Vaage tar drosje fram til familiens nye hjem som de leier for innsamlede penger fra støttegruppen.

Kjellerleiligheten som er nærmeste nabo til flyktningleiren har stue, kjøkken og noen små soverom.

Det er mørkt og fuktig i rommene, men over inngangsdøren har moren hengt opp pynt som barna laget da de gikk i barnehagen på Dale.

Like ved leiligheten ligger en søppelfylling, med store konteinere.

Vaage legger merke til at Neda helst vil være hjemme.

Hun er redd for å gå ut. Alt rundt henne er fremmed.

En av dagene går de to en runde i nabolaget.

Neda peker på skitten og søppelet som flyter i gatene.

De går forbi skolen. Neda forteller at hun blir mobbet.

Ifølge Vaage blir også familien blir utstøtt, både av sin egen familie og samfunnet ellers.

– Å mislykkes i Vesten blir sett på et nederlag, og familien ble behandlet som fattiglus da de kom tilbake, sier Vaage.

Hun mener mor og far er preget av depresjon.

Fanget i et falsk håp

I Norge starter rettssakene. Uten familiens tilstedeværelse.

Familien vinner frem i Oslo tingrett, som mener staten ikke har tatt nok hensyn til barnets beste.

Men gleden blir kortvarig: Staten anker, og familien taper i lagmannsretten.

– Man mistet nesten tilliten til rettsvesenet. Utlendingsforvaltningen tilpasset bare argumentasjonen sin. Da har asylsøkerne i realiteten ingen mulighet, sier Bjerga.

I mars 2015 nekter Høyesterett å behandle saken.

Men Aina Basilier Vaage og resten av støttegruppen gir heller ikke opp nå.

– Menneskemøter er det sterkeste vi kan oppleve, og da
fungerer ikke vanlig logikk og rasjonalitet. Man slutter ikke å bli glad i mennesker selv om rettssystemet avviser dem, sier hun i dag.

Advokat Arild Humlen klager saken inn for FNs menneskerettighetskomité og argumenterer for brudd på barnekonvensjonen.

Det tar år uten svar, før saken til slutt blir avvist.

– Avslaget var i strid med hensynet til barnets beste. Det var viktig å utfordre utlendingsmyndighetene på dette, men beklagelig at det ikke nådde fram, svarer Humlen i dag.

Støttegruppen blir forespeilet at FN-sporet skal gå raskere enn Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Slik går det ikke. Det går år etter år uten tilbakemelding.

Til slutt ble saken tatt opp til behandling, men avvist.

– I etterpåklokskapens lys er det fristende å bruke ordet «å lure dem». Hver gang det kom et avslag, var det en stor skuffelse for familien, som hele tiden hadde et håp om å få komme tilbake til Norge, sier Vaage.

– Vi var rene amatører

Etter hvert handler ikke kampen lenger om retur, men om ren overlevelse og skolegang for barna.

– Det viktigste nå var å få barna gjennom skolen, sier Bjerga.

Støttegruppen gir blant annet faren penger til å starte et bilverksted, men håpet strander gang på gang.

Samtidig begynner engasjementet i Norge å stilne.

Beløpene krymper, og folk trekker seg ut.

Totalt samler støttegruppen i Sandnes inn rundt en million kroner over ti år:

Om lag 600.000 kroner til livsopphold i Jordan, et par hundre tusen til rettsapparatet, og resten til helsehjelp og innkjøp.

– Vi var rene amatører, sier Bjerga, som etter hvert fikk spørsmål fra folk om de «holdt på ennå?».

Samtidig blir ikke livet i Jordan bedre. Tvert imot.

Støttegruppen må likevel forberede familien på at støtten gradvis vil avta.

– Det synes jeg var fryktelig, sier Bjerga.

Mens Sandnes-gruppen må trappe ned, fortsetter Gellein og nettverket i Oslo pengeinnsamlingen i ytterligere to år, drevet av ren samvittighet.

– Et stort etisk dilemma

Når hjelperne i dag ser tilbake, hjemsøkes de av det samme spørsmålet: Ble hjelpen et hinder for familiens evne til å gå videre?

– Hadde vi visst hva vi vet i dag, så lurer jeg på om ikke avslutningen burde ha kommet tidligere, sier Vaage.

Hun spør seg om de har vært med på å forlenge problemene for familien ved å gi falske forhåpninger:

– Hadde de vært bedre tjent uten oss? Når skulle vi ha satt foten ned?

– Og hva med våre egne følelser som hjelpere? Hvilken begrunnelse har jeg for å avslutte økonomisk bistand, når jeg som norsk har det så godt?

For Vaage er dette et stort etisk dilemma.

– Det er nå 13 år siden de ble tvangsreturnert. Har jeg «lov» til å si at nok er nok, når familien fortsatt har det så vanskelig?

Samtidig mener hun hjelpen har hatt en verdi.

Pengene fra Norge sørget for at barna fikk fullført skolegang, og lillesøsteren Dima ble operert for en skoliose som kunne vært livsforkortende.

– De vet at de har venner i Norge. Men er det noe jeg bare sier for å trøste meg selv? spør hun.

Tvilen som vokste

Gellein kjenner på den samme snikende tvilen.

– På et tidspunkt må man vurdere om hjelpen man gir blir et hinder. Å avslutte støtten var vondt, men nødvendig for å få familien til å innse at de måtte etablere seg i Jordan.

Hun kjenner på dårlig samvittighet, men også lettelse over å slippe ansvaret, og minner om at familien trolig hadde havnet på gaten uten Norges-hjelpen.

Da saken møtte veggen i det norske rettssystemet, innser Gellein i dag at de burde ha trukket i nødbremsen tidligere.

– Vi burde ha gitt oss etter at Høyesterett avslo å ta saken. Vi ga Neda og familien falske forhåpninger. Over mange år.

Bjerga deler imidlertid ikke tvilen:

– Jeg har ingen anger i dag. Vi gjorde det rette da vi startet. Vi fikk sjokk da de ikke fikk opphold.

– En annen stemning i befolkningen i dag

– Når man møter de menneskene det faktisk gjelder, blir man glad i dem. Da får man også situasjonen veldig tett på seg.

Det sier forsker Kjersti Thorbjørnsrud og peker på at engasjementet starter gjennom direkte kontakt i lokalmiljøet.

Årsaken til at så mange støttegrupper oppsto i perioden rundt 2010 til 2013, var en spesifikk tidsånd som ga grobunn for mobilisering:

– Jeg tror det var en helt annen stemning i befolkningen den gangen, og en langt større vilje til å stille opp for flyktninger enn det vi ser i dag.

Da engasjementet sluknet

I dag er støttegruppen død. Det sendes ikke lenger penger til Jordan.

Neda har selv sagt at hun ikke lenger ønsker penger.

Hun vil hjem til Sandnes.

Igjen sitter Kari Gellein med et vondt spørsmål.

Saken fikk massiv oppmerksomhet, ikke minst etter at Leo Ajkic og TV-teamet bak NRK-serien «Uønsket» besøkte familien i Jordan i 2021.

– Det er min feil, sier Neda. – Hvordan da? spør Leo. – At vi ble kastet ut.

Ordene hun sa i Dagsrevyen som tiåring, som hun trodde skulle redde dem, ble i familiens øyne årsaken til at de måtte ut av landet.

Les mer:

Etterpå gikk Neda inn i en dyp depresjon.

– Pushet vi Neda for hardt? spør Gellein.

Hun peker på at Neda har gitt utsendte barn er ansikt.

– Et ansikt som vi alle retter en stor takk til. Men det har kostet henne mye, kanskje altfor mye?

– Hun har betalt den mest umenneskelige prisen en unge kan betale, samtykker Bjerga.

Bjerga har i ettertid frarådet andre å starte lignende private innsamlinger, rett og slett fordi det krever et stort nettverk og vilje til å ta ansvar for å bære det over tid.

Hun ser også at folks holdninger til flyktninger og innvandrere har endret seg.

– Nei, jeg ser ikke at det er engasjement nok hos folk til dette nå.

– Vi ofrer barn på politikkens alter

Tilbake i boligen ved Gandsfjorden i Sandnes har Aina Basilier mange jern i ilden.

Nå er hun sakkyndig i saker som angår flyktningfamilier i barnevernet og rettssystemet.

I løpet av sitt yrkesaktive liv bygde hun opp spisskompetanse på traumer hos flyktningbarn i Norge.

Hun talte barnas sak i den offentlige debatten.

– Jeg så de dårligste barna jeg noen gang hadde møtt. Det var viktig for meg at folk fikk vite.

I ettertid legger hun ikke skjul på sin dype skuffelse over det norske systemet:

– Jeg er lei meg for at Neda-saken ikke førte fram. Det sier noe om i hvor liten grad barnas rettigheter betyr noe. I Norge overstyrer innvandringsregulerende hensyn alt. Vi ofrer barn på politikkens alter, der «streng og rettferdig» har blitt et mantra.

Myndighetene begrunnet utvisningen med at familien hadde oppgitt falsk identitet da de kom til landet.

– Man kan ikke forsvare en løgn, men når det tar så lang tid å avdekke dette, så skal ikke barna ta konsekvensene av dette, mener Vaage.

Sandnes-dialekt i Jordan

Likevel mener hun det er riktig å kjempe mot urett:

– Vi må aldri slutte å la oss bevege. Da er det kanskje bedre å engasjere seg og bomme.

Men kampen fikk konsekvenser for dem den handlet om.

I Jordan sitter en 26 år gammel kvinne som snakker Sandnes-dialekt.

Neda kjenner fremdeles på en dyp og vedvarende lengsel hjem til Norge.

De som prøvde å redde henne sitter igjen med spørsmålet:

Gjorde vi det rette?