Kunst setter ord på sorgen – NRK Østfold – Lokale nyheter, TV og radio

– Noen gråt og noen gav meg en klem. Kunsten min kommer fra hjertet.

Roy Håvard Løseth, også kjent som gatekunstneren «Töddel», ønsket å hedre kong Harald etter hans død.

– Jeg heiv meg rundt, satte meg i bilen og satte opp dette. Når jeg føler lidenskapen og jeg kjenner at hjertet brenner, så lager jeg kunst, sier han.

Lørdag morgen våknet Stavangers innbyggere opp til motivet av Norges tre siste konger: Kong Haakon, kong Olav og kong Harald.

– Jeg så for meg at Harald trer inn i kongerekka blant sine forgjengere, sier Løseth.

Motivet av kong Haakon og kong Olav er fra Molde i 1940 under flukten etter tyskernes invasjon i Norge.

– Jeg lekte meg fram til at Harald tar plass ved siden av. Jeg synes det ble et fint møte mellom tre konger på en vegg, sier han.

I kveld ble også Norges Kongesang fremført av Highasakite på Utopia-festivalen i Stavanger:

Latteren som samlet et land

For artist og poet Trygve Skaug ble sorgen etter kong Haralds bortgang til ord som raskt spredte seg viralt.

I diktet, som har blitt delt av tusenvis, beskriver han en konge som snakker åpent om psykisk helse og som kaster hodet bakover og ler med tannkjøttet.

–Jeg synes det er godt at det deles for da får man små fellesskap selv om man ikke er i samme rom, forteller Skaug.

Han minnes et personlig møte med kongen på Ørje, der den varme, rungende latteren fungerte som en isbryter som fikk alle rundt bordet til å senke skuldrene.

Nå finner han trøst i at så mange kjenner seg igjen i de samme ordene.

–Det var jo skrevet ut fra at jeg beundrer kong Harald, og hvor glad jeg er i han. Jeg hadde liksom lyst til å si noe fint om ham.

– Og så er det nok veldig mange som synes det samme som meg om ham, sier Skaug.

Musikken åpner slusene

For Maria Mena startet det med et behov for å logge av andres reaksjoner og heller kjenne etter på sitt eget forhold til kong Harald.

Hun skrudde av telefonen og tenkte: Hvordan er forholdet mitt til kongen, hvordan føler jeg det?

– Så skrev jeg en tekst om hvordan jeg husket at jeg gledet meg så veldig til å gå i 17. mai tog og vinke til kongen. Og hvordan det føltes ut som han var min bestefar.

I likhet med hennes tolkning av «Mitt lille land» etter 22. juli, har Menas nyeste sang blitt et samlingspunkt i sorgen. I innboksen hennes renner det inn meldinger fra folk over hele landet.

– Veldig mange sier at de ikke har klart å gråte før de hørte låten. Og at jeg sprakk hull på en ballong.

Hun trekker frem en lærer som måtte holde masken for elevene sine gjennom en tung arbeidsdag. Først da hun satte seg ned med Menas låt, kom tårene.

For Mena har det å trøste gjennom musikken nesten blitt en livsoppgave – en slags sjelesørger-rolle.

Hemmeligheten, ifølge henne selv, ligger i å våge å være personlig.

– Jo mer spesifikk jeg er på mine følelser, jo bredere treffer jeg. Og det forteller meg jo at vi ikke er så veldig forskjellige.