Helene (29) fikk drømmeplassen som LIS – men måtte begynne på nytt

Etter ni måneder i jobb som turnuslege i Danmark, valgte Helene Gyland (29) fra Randaberg å si opp stillingen sin.

Muligheten hun hadde ventet på, hadde dukket opp: En LIS1-plass i Norge.

Det er lang kø for en ledig stilling som LIS1.

Derfor var det ingen tvil: Gyland sluttet som KBU-lege i Århus i Danmark.

KBU i Danmark minner om norsk LIS1, men likevel gjorde flyttingen at Gyland måtte starte spesialistutdanning helt forfra.

Ny praksis kunne spart Gyland for måneder

Gyland dro rett etter videregående for å ta legeutdanningen i Danmark.

Nå er hun i gang med siste del av sykehusåret sitt av LIS1 og er ved Gastrokirurgisk på Stavanger universitetssjukehus (SUS).

Utdanningsløpet hennes blir nå lengre enn hva det kunne ha blitt, dersom hun hadde søkt i år.

Etter ny omlegging av praksis fra 1. januar 2026 kunne hun ha søkt om å få godkjent deler av KBU fra Danmark, opp mot den norske LIS1-ordningen.

Omleggingen av praksis kan bidra til at Norge får flere leger gjennom spesialistutdanningen.

Og for leger med legeutdanning i utlandet som også har arbeidet i veiledet tjeneste etter studiet i studielandet, kan praksisendringen gjøre at de raskere kan begynne på neste del av spesialistutdanningen.

Norge er forpliktet til å godkjenne utdanning fra EU/ EØS-land, men leger må i tillegg gjennomføre videreutdanning LIS for å bli spesialister.

Utfordringen i Norge er at LIS1-køen er lang, og ferdigutdannede leger får ikke kommet i gang med videreutdanningen. Dette skjer selv om Norge mangler spesialister.

Bør slippe å gjøre ting to ganger

Ingeborg Henriksen, leder i Yngre legers forening (Ylf), påpeker at omleggingen av praksis vil bidra til å dekke dagens mangel på spesialister.

Når man har leger med kompetanse som kan ansees å være likeverdig med norske krav, er det viktig at den kompetansen blir anerkjent, ifølge Henriksen.

– Vi har ikke råd til å ha dem på vent.

– Det er rimelig å si at det som allerede er lært, ikke skal måtte læres på nytt, forklarer Henriksen.

Hun legger vekt på at praksisendringen er et viktig skritt i riktig retning.

Likevel forteller hun om lange køer til LIS1-tjenesten og omtrent dobbelt så mange søkere enn det er stillinger.

Tar opp plassen for noen andre

– Jeg tar opp plassen til noen som gjerne har søkt gang på gang, og dersom jeg hadde kommet meg videre hadde jo de fått den plassen, forteller Gyland.

Selv opplever hun at hennes kompetanse ikke blir fullt utnyttet. 29-åringen mener erfaringen fra KBU burde benyttes bedre.

– Jeg tenker at det er den løsningen vi trenger. Jeg forstår at de ikke kan godkjenne hele KBU mot LIS1. Men ett alternativ er å gå direkte videre til en LIS2-stilling og oppnå de siste læringsmålene gjennom hospitering.

Karrieremessig hadde nok studieløpet til Gyland sett annerledes ut dersom hun fikk sin KBU godkjent.

– Da hadde jeg startet i en LIS2 et sted nå. Og søkt meg til barneavdelingen eller prøvd litt forskjellig, sier hun.

– Vi har for få LIS1-plasser i Norge i dag

De som venter på en LIS1-stilling, jobber gjerne som vikar i ubesatte legestillinger som er ment for leger som har fullført LIS1 og som egentlig krever mer formell kompetanse. Det bekymrer Henriksen i Ylf.

Hun viser til at det tar mellom 6,5 år og 10 år å utdanne en spesialist.

– Vi bør ha en litt mer bevisst plan på hvor mange LIS1-stillinger vi trenger. Nav sin bedriftsundersøkelser fra 2025 viser at vi mangler 850 legespesialister i Norge. Men vi trenger en ordentlig framskrivning av behovet.

Samtidig synes hun LIS1-tjenesten er en viktig og god ordning som er ment å gi en god start på legelivet. Ordningen fungerer som et sikkerhetsnett.

– Det gir en breddeinngang til legeyrket hvor man får en mer generell tilnærming til det å være lege. Intensjonen med ordningen er at man skal få opparbeidet seg mer klinisk erfaring i trygge rammer før man står med mye ansvar alene. Det gjør det også enklere å følge opp dem som trenger mer oppfølging tidlig.

Praksisendringen bidrar til å øke kapasiteten i spesialistutdanningen. Den reduserer dermed også dagens legemangel.

Ved at de det gjelder slipper å gjennomføre deler av LIS1 to ganger, blir flaskehalsen litt mindre og flere leger som allerede har den basale kompetansen slipper til, sier Henriksen.

Hun mener dette er viktig for å utdanne de spesialistene helsetjenesten trenger.

Løsningen på utfordringer rundt rekruttering og ubesatte stillinger ved sykehus og fastlegekontor ligger i at flere får gjennomført LIS1, ifølge Henriksen.

– Målet er ikke at de skal gå raskere å bli spesialist, men at flest mulig fullfører løpet.

– Når leger kommer til Norge med dokumentert kompetanse, bør de få den kompetansen anerkjent slik at de kan fortsette spesialistutdanningen sin. Frem til nå har de i stedet jobbet i andre stillinger i påvente av å få LIS1 for å måtte ta den første delen av spesialistutdanningen delvis på nytt, og i praksis blitt satt mange år tilbake i tid i spesialistutdanningen. Det mener jeg er feil bruk av kompetanse helsetjenesten trenger, fortsetter hun.

Regjeringen mener de legger godt til rette

Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) skriver i en e-post til NRK at regjeringen over flere år har satset målrettet på å utdanne flere leger i hele Norge.

Aasland påpeker at norske studenter som er utdannet i utlandet også er et godt supplement til det norske arbeidslivet.

– Det er fortsatt mange som tar medisinutdanning i andre land, men når vi utdanner flere leger i Norge vil det på sikt bli mindre behov for like mange med utdanning fra utlandet.

Statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet viser til at regjeringen over tid har arbeidet for å legge bedre til rette for at leger med relevant kompetanse fra andre land skal kunne fullføre sin spesialistutdanning i Norge.

– Praksisomleggingen er en del av dette arbeidet, og legger til rette for at danskutdannede leger kan få godskrevet sin kompetanse fra KBU inn i LIS1, skriver han i en e-post.

Avdelingsdirektør Randi Moen Forfang i Helsedirektoratet skriver til NRK at de følger med på effekten av praksisendringen.

– Vi har foreløpig ikke tilstrekkelig erfaring, men dette er noe vi vil følge og høste erfaringer med over tid.