Sanyu – «Running»
Det beste med festival, er når du kan ramle inn på et lite konsertlokale der en artist du ikke har hørt om før skal spille, og du blir blåst av banen. Slik var det da jeg så Sanyu på Cafe Hærverk under Bylarm i september.
Forrige uke kom debutalbumet, og i likhet med konserten i september, så setter den første låta standarden noe så voldsomt. «Running» er en triumfferd av en soullåt der blåserekka tar akkurat passelig med plass og løfter den strålende vokalen opp og frem.
Sanyu Christine Nsubuga, som er hennes fulle navn, skrev «Running» da hun var 17 år, og den har ligget klar siden 2018!
Låta gir deg bakoversveis, selv om det tok åtte år å få sluppet den. Hvis du har mulighet: Hør denne live! Jeg kan ikke få sagt det nok.
Dødsego – «On My Way!»
Klar for et drivende og kontrollert kaos?
Vi snakker om den Oslo-baserte psykedelisk-rock-septetten med navnet Dødsego (eller dødse-go, som jeg syns er et hakket bedre bandnavn).
De har et ekstremt drivende lydbilde, som får meg til å stupe rett inn, og jeg har hatt låta «On My Way!» blant mine mest spilte den siste tiden – rett og slett fordi den får meg i gang.
Slit med å stå opp? Føler meg litt treg i hodet? Vorspielet dør ut? Svaret er å bli litt døds-ego.
Ny og revolusjonerende musikk lager de ikke, men det er sjeldent at jeg opplever et såpass helhetlig psykedelisk rockeuttrykk fra et nytt, norsk band.
I en tid hvor elektronika, UK garage, house og techno har fått nytt liv i populærmusikk igjen, har jeg lyst å slå et slag for psykedeliaen. Vil du også rave med The Doors, Motorpsycho, Tame Impala og King Gizzard, så er dette låta for deg.
Isah – «Te me sees igjen»
«Det e ikkje slutten på oss, selv om me dør og me skille vei, så vet me begge at me sees igjen …»
Det er ingen tvil om at de siste årene har vært tunge for Isah. Det er drøye to år siden bestevenn og artistkollega Dutty Dior døde. Siden da har det vært ganske stille fra artisten på slippfronten, selv om han har opptrådt ulike steder og har gitt ut et par samarbeid. Men denne gangen er det ekstra spesielt, for «Te me sees igjen» er dedisert til Dutty fra Isah alene.
Oppgjøret kommer i form av en vemodig, ektefølt og rørende ballade om vennskapet. Om gode minner, om det å stå igjen alene etter et tap, men viktigst av alt: at det finnes håp når verden rakner.
Isahs englestemme treffer midt i hjertet som vanlig, men sammen med den inderlige teksten og kjennskapen til historien bak er den absolutt nok til å røre deg til tårer. Om du har sorg å bearbeide – enten for noen av dine egne, eller for Dutty, synes jeg du skal ta en lytt til denne. Fremveksten av håpet kalles ofte det syvende og siste sorgstadiet, og det er den følelsen låta gir meg.
1991 – «Egodød»
Tre år etter debutsingelen er endelig det selvtitulerte debutalbumet til bandet 1991 ute! Bergenserne lager alternativ rock som alle fans av Smashing Pumpkins, The Cure og Franz Ferdinand bør sjekke ut.
«Egodød» er min favoritt etter en gjennomlytt. Stappfull av lykkelig energi, hvor man både kan nikke taktfullt til gitarriffene og gaule med på refrenget. Melodiøs rock på den friske og deilige måten.
Ifølge UIO-forsker Liridona Gashi så er en «Egodød» en følelse av å miste seg selv fullstendig, hvor «jeget» og selvet er i oppløsning. Jeg vil ikke si at jeg har mistet meg selv fullstendig, men jeg begynte umiddelbart å tromme i takt på T-banen da jeg hørte «Egodød» for første gang. Så låta lever i hvert fall litt opp til tittelen.
Folksomt – «Tillykke med dagen»
Denne låta starter med kun hardingfele og tradisjonsvokal, men fra den tunge teknobassen for alvor entrer scenen to minutter uti, er det fusion som står på menyen.
Folkemusikk- og elektronika-gruppa Folksomt imponerte meg stort på bransjefestivalen Vill Vill Vest i november, der de spilte for en helt fullstappa sal av dansende publikummere – og det uten å ha en eneste låt ute på strømmetjenestene enda.
Kvintetten består for det meste av bergensere, men akkurat fela blir spilt av tyske Johanna Seim – som bare falt pladask for norsk folkemusikk etter en reise fra Berlin til Telemark for ti år siden. Hun ble i Norge for godt.
Men hvordan låter så elektronika-delen av det hele, nå som de har fått lagt ut noen spor på Apple Music og co.? Litt 90-talls, synes jeg – på en ypperlig måte. Ikke helt ulikt albumet Aurora slapp sist uke, sammen med den ene halvdelen av 90-tallsgruppa Chemical Brothers. Eller som da Madonna i 1998 blanda britisk techno med indisk tradisjonsmusikk på karrierehøydepunktet «Ray of Light».
Beaten på klubb-bruremarsjen «Tillykke med dagen» tar meg tilbake til raves vi hadde her i landet for 30 år siden, og munnharpen pluss fela tar meg til de vi hadde for 300. Elsker det.
MER SOM DETTE:
Publisert
